Internasjonal toppidrett strever kanskje mer enn noensinne med omdømmet. Årsaken til det omfattende jukset er sammensatt. Noen jukser for å tilfredsstille basisbehov som triumfer for egen nasjon. Under den kalde krigen var idrettsresultater et viktig middel til å vise statssystemets fortreffelighet. Andre jukser på grunn av åpenbare økonomiske profittmotivene. Gode resultater hos en utøver gir feite bonuser i avkastning også for de nærmeste støttespillere. Trenere, leger og agenter har samme motivasjon for å jukse.
Jeg mener at det er for mange motkrefter sentralt plassert som ikke ønsker nevneverdig endring, eller som ikke vil innse omfanget av problemet.
Antidopingarbeid uten effekt
Doping og korrupsjon er intet nytt. Juks med prestasjonsfremmende midler har eksistert siden antikkens olympiske leker. Men det som er trist er at tiltakene for å forbedre tilstanden, ikke har hatt ønsket effekt.
Systematisk antidopingarbeid er av relativt ny dato, og kom på banen primært for å trygge utøvernes helse. Mange, altfor tidlige dødsfall blant topputøvere bekreftet det åpenbare. Å gjennomføre tiltak som beskyttet utøvere mot å ødelegge sin egen helse, eller mot et støtteapparat som ønsket prestasjoner koste hva det koste ville. I tillegg ønsket man selvfølgelig konkurranser på like vilkår.
Allikevel er idretten langt unna målet om å være ren. Sykkelsporten var nær ved å sage over grenen den satt på, og begå selvmord. De tok konsekvensen og har i dag idrettens beste antidopingsystem.
Nå er friidretten i fokus, den største olympiske idretten. Overraskende? Ikke for oss som har fulgt idretten på nært hold. Optimistisk er det ingen grunn til å være, når det i dag er mange idretter som har et mangelfullt antidopingsystem. Hvor strukturert er egentlig konkurransetestingen i verdensidretter som for eksempel fotball og tennis? Vi vet at Juventus vant Champions League steindopa på EPO, og at lagets lege ble fengslet. Men etter en stund slapp legen ut igjen og saken ble dysset ned. Er det noen grunn til å tro at situasjonen er annerledes i dag?
Strutseledere
Presidenter i flere internasjonale særforbund har i liten grad et ønske om omfattende antidopingarbeid innen egen idrett. Det kan føre til dårligere resultater, mindre oppmerksomhet og mindre inntekter. Man ønsker heller ikke negativ oppmerksomhet rundt egen idrett.
Jeg kaller denne type ledere for strutselederne – de som stikker i hodet i sanden og håper ubehaget skal gå over. I friidretten var Primo Nebilo en slik, som nylig avgåtte Lamine Diack. Sykkelsporten hadde sin Hein Verbrugghen, som endatil mottok penger fra Lance Armstrong for å skjule positive prøver. Men de er ikke alene. Årsaken er at antidopingarbeidet i de forskjellige forbundene er meget varierende.
Idretten mangler et «overstatlig system» for å etablere den samme antidopingpraksisen i alle idretter og hos alle nasjoner som vil delta, som kan fungere som et kontrollorgan for at praksis følges i henhold til reglene. Idrettens øverste organ, IOC, må få fart på dette. De akker og okker seg når skandalene dukker opp, men handler de? IOC er også fullt av strutseledere, som henviser til særforbundenes ansvar.
Idretten avslører intet
Det største tankekorset av alle er at det ikke er idretten selv som har avdekket de store doping- og korrupsjonsskandalene. Men politiet og dyktige journaliser. Selv om korrupsjonen i idretten er helt åpenbar. Søkeprosesser om retten til å arrangere olympiske leker har vært infiltrert av grov korrupsjon. Det triste er at det har vedvart, selv etter regelmessige avsløringer. Qatars kjøp av mesterskap, og også utøvere til egne landslag er et av de siste eksemplene.
Derfor trenger idretten et overordnet revisjons- og økokrim-system. Som blant annet kan revidere de demokratiske prosessene. En sentral verdi i idretten er demokratiske prosesser. Som regelmessig settes til side
FØLG DEBATTEN: @NRKYTring på Twitter og NRK Debatt på Facebook
Behov for sterke ledere
Vi trenger også sterke idrettsledere. For mange i idrettens øverste lederskap er for opptatt av sin egen posisjon. Fersk president i IAAF og tidligere løpelegende, Sebastian Coe, startet sin lederkarriere med å skjelle ut tysk media for avsløringer om skjulte og ødelagte dopingprøver. Han gikk i strupen på dem som fant sannheten om jukset. For å forherlige sin egen idrett.
Coe har også beholdt sitt NIKE-ambassadørskap, som sikrer Coe 100.000 amerikanske dollar i året, selv om han er president. Går det an å være uhildet da? Han satt flere år i FIFAs etiske råd mens Blatter og vennene drev et kriminelt økonomisk spill. Coe var god til å løpe, og arrangere OL i London. Men i FIFA må han ha vært blind. Han har faktisk allerede diskvalifisert seg som en idrettsleder jeg har tiltro til.
Det er også mangel på idrettsledere som tør å utfordre. Hva gjør friidrettens øvrige lederskap med Coes bommerter? Hvor tydelige var norske fotballedere i Blatter-skandalen? I beste fall vinglete.
- LES MER:
Utesteng Russland
En grumsete idrett er lik tilsvarende lederskap. Det gir også feighet i konsekvensene av juks. Det er greit nok at dopede utøvere blir utestengt en viss tid, det samme med trenere og leger som administrerer jukset.
Men nå er doping satt i system på landslagsnivå i Russland. Det er for så vidt ikke noe nytt, men systemet må straffes, ikke bare utøverne. Nå har man mulighet til å vise fasthet. Utesteng Russland fra internasjonale konkurranser i friidrett en periode. Det hjelper ikke å si at de som sto bak jukset er fjernet.
Johan Kaggestad er ekspertkommentator i TV2 og tidligere langdistanseløper, landslagstrener i friidrett, og fagansvarlig for friidrett i Olympiatoppen.
