NRK Meny
Kronikk

Strengt utilgjengelig

Norske myndigheter har strupet tilgangen til viktige, skriftlige kilder som kan belyse premissene for utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Stengt utilgjengelig

Stadig flere dokumenter hemmeligholdes fordi myndighetene hevder at det kan representere en trussel mot rikets sikkerhet. Er hemmeligholdet og treneringen av tilgang til viktige historiske kilder koordinert og gjennomført med politisk støtte, eller er det et utslag av arbeidsvegring og en ekstrem forsiktighetskultur, spør artikkelforfatteren.

Foto: Erwin Wodicka / Erwin Wodicka - wodicka@aon.at

De siste 13 årene har Statsministerens kontor (SMK) ikke avgradert et eneste nytt dokument fra Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU). Forrige gang RSU-protokoller ble avgradert og gjort offentlig tilgjengelig, var 31. mai 2002.

SMK hevder at det kan representere en trussel mot rikets sikkerhet dersom også tidligere utleverte referater/protokoller fra RSU publiseres, og oppfordret i slutten av januar i år undertegnede og NRK (som sitter på den største samlingen av tidligere avgraderte RSU-protokoller) om å ikke publisere slike dokumenter. SMK oppgir det nye sikkerhetspolitiske klimaet som begrunnelse. Men det er i beste fall en halv sannhet.

LES OGSÅ: Hemmelighetsstempler dokumenter fra den kalde krigen

Hovedregel: Hemmeligstempling

I all stillhet besluttet SMK i 2005/2006 at protokoller fra RSU for framtiden var å anse som «regjeringsprotokoller». Det betyr at dokumentene som grunnregel er hemmelige så lenge som den avtroppende regjeringssjef bestemmer, i motsetning til hovedregelen for statsforvaltningen, som er at alle dokumenter er offentlige med mindre det er særskilte opplysninger som må beskyttes og unntas fra offentlighet.

Konsekvensen av regelendringen er at RSU-protokollene er blitt langt mindre tilgjengelige.

Dokumentene, som grunnregel, er hemmelige.

Kjetil Stormark

Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU) er en arena der de mest sensitive sakene blir diskutert og drøftet av den til enhver tid sittende statsminister, utenriksminister, finansminister, forsvarsminister og justisminister. Protokoller fra RSU er den aller viktigste kilden for å forstå avveininger som er gjort på absolutt toppnivå i regjeringen i saker av betydning for rikets sikkerhet, forsvaret av Norge og utenrikspolitiske forhold av sikkerhetsmessig betydning.

SE OGSÅ: Dypt under bakken ligger en av Norges største hemmeligheter

Hemmelige i 25 år

Bondevik II-regjeringen gikk av etter å ha tapt valget høsten 2005, ble det nye prinsippet om hemmelighold av RSU-dokumentene nedfelt i «depoterklæringen» som avgående statsminister Kjell Magne Bondevik avga til Riksarkivet 17. oktober samme år. Depoterklæringen er navnet på det skriftlige dokumentet der avtroppende regjeringssjef fastslår hvilke regler som i ettertid skal gjelde for innsyn i dokumenter om regjeringens indre liv. I dokumentet slo statsministeren fast at også RSU-protokollene skal holdes hemmelige i en periode på 25 år. Denne perioden er av tidligere statsministre etter 2. verdenskrig tidligere blitt satt til 40 år, og senere senket til 30 og 25 år. Klausuleringen er en innledende bestemmelse. Dersom det er opplysninger i dokumentene som er ekstra sensitive, kan hemmeligholdet videreføres også utover den aktuelle tidsperioden.

LES OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren

Tilbakevirkende kraft

Det spesielle ved den nye praksisen som ble etablert i 2005 og satt ut i livet fra SMKs side året etter, var at prinsippet om automatisk hemmelighold av RSU-protokoller ble gitt tilbakevirkende kraft også for tidligere regjeringsperioder. Dette til tross for at RSU-protokoller ikke er spesifikt berørt i depoterklæringene fra statsministre før Bondeviks tid. Denne beslutningen er derfor både juridisk og forvaltningsmessig tvilsom.

Fram til 2005 kunne hvem som helst bla fritt i RSU-protokoller fra tidsperioden fra 2. verdenskrig og fram til 1978. Men siden forrige avgraderingsrunde i mai 2002 er det ikke avgradert noen nye protokoller fra RSU. Tilgangen på ny viten fra en helt sentral, politisk beslutningsarena i Norge er for alle praktiske formål blitt strupet de siste 13 årene.

Åpent i går – stengt i dag

Og absurd nok: Dokumenter som undertegnede og andre journalister tidligere har hatt enkel tilgang til, må vi nå søke om å få se på ny. Og det er på ingen måte sikkert at vi får ja. Mye tyder på det motsatte.

Dette følger av en ytterligere beslutning som SMK tok i 2006, og ytterligere understreket overfor Riksarkivet i flere omganger i ettertid, om å fravike tidligere praksis med automatisk avgradering av RSU-protokoller med 3–5 års intervaller. SMK tok dermed skrittet fullt ut etter regelendringen som kom i 2005/2006.

«SMK har kommet til at det er mer hensiktsmessig at en for materiale underlagt sperrefrist tar stilling til spørsmål om avgradering ved konkrete forespørsler om innsyn. I tillegg tas det sikte på at det gjøres gjennomgang av materiale ved sperrefristens utløp», gjentok SMK i et brev fra SMK til Riksarkivet, datert 7. oktober 2013.

Mens måneder blir til år blir stadig nye innsynsbegjæringer avslått.

Kjetil Stormark

Samtidig informerte SMK om at man hadde oppdaget at en avgraderingsrunde tidlig i 2011 ikke hadde vært grundig nok, slik at «dokumentene må (…) gjennomgås på nytt for å sikre at graderingsnivået er riktig».

SMK ba derfor om å få låne dokumentene i tre måneder. Men siden oktober 2013, dvs. i halvannet år, har SMK ruget over det tidligere avgraderte arkivmaterialet. Og mens måneder blir til år, og SMK fortsatt ikke har gjort seg ferdig, blir stadig nye innsynsbegjæringer avslått.

Det siste halvåret har SMK vært taust om når den nye gjennomgangen kan forventes å være ferdig. Men 29. oktober i fjor fikk SMK ytterligere henstand fra Riksarkivet om videre lån av arkivmaterialet fram til 1. juni i år. Vanlig utlånsperiode er fire uker.

Viktige kilder som kan belyse norsk etterkrigshistorie er i dag utilgjengelige.

Kjetil Stormark

«Vi ber likevel om at dere leverer tilbake arkivmaterialet så raskt som mulig, da materialet er etterspurt både for saksbehandling og utlån på lesesalen. Vi ser gjerne at dere leverer tilbake deler av lånet, om det ikke er behov for å låne alle arkivstykkene like lenge», skrev Riksarkivet.

Den strupede tilgangen til RSU-protokoller er dessverre ikke unik. Også andre viktige kilder som kan belyse norsk etterkrigshistorie er i dag utilgjengelige. I mitt arbeid med flere bøker som berører utenriks- og sikkerhetspolitiske forhold i Norge etter krigen, har jeg fått en serie med avslag på begjæringer om innsyn.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Økende hemmelighold

Justis- og beredskapsdepartementet nekter innsyn i absolutt alle dokumenter knyttet til virksomheten til Regjeringens kriseråd (nå Kriserådet), som består av departementsråder fra nøkkeldepartementer. Kriserådet er ansvarlig for å koordinere regjeringens krisehåndtering og å kvalitetssikre informasjon til statsminister og øvrig regjering.

I tillegg til å avvise ethvert innsyn i dokumenter om Kriserådets møtevirksomhet, nekter departementet også å opplyse om når rådet har hatt møter, fordi dette kan representere en risiko for rikets sikkerhet.

Forsvaret nekter en bloc innsyn i absolutt alle rapporter fra norske militæravdelinger og personell som har tjenestegjort i Afghanistan i hele deployeringsperioden fra 2001/2002 og fram til i dag, i strid med lovgitte krav om å vurdere hvert enkelt dokument særskilt. Jeg har også fått blankt avslag på en innsynsbegjæring i medaljetilrådinger internt i Forsvaret.

Utenriksdepartementet har gitt et samlet avslag på innsyn i absolutt alle dokumenter og referater fra Koordinerings- og rådgivningsutvalget for etterretnings- og sikkerhetstjenestene (KRU). Heller ikke her vil man gi ut noen datooversikt over møter i utvalget. «Når det gjelder din forespørsel om å få tilsendt en oversikt over møtedatoer for alle møter i KRU, samt oversikt over deltakere i de respektive møtene, så foreligger det ingen slik samlet fremstilling over møtedatoer og – deltakere», skrev UD i en e-post 6. mai i fjor.

Ekstrem forsiktighetskultur?

Flere spørsmål presser seg fram: Er hemmeligholdet og treneringen av tilgang til viktige historiske kilder koordinert og gjennomført med politisk støtte? Eller er det et utslag av arbeidsvegring og en ekstrem forsiktighetskultur i statsforvaltningen på embetsnivå?

De tidligere statsministre Kjell Magne Bondevik og Jens Stoltenberg har begge stilt seg bak regelendringen for RSU-protokoller som ble innført i 2005. Det er derfor nærliggende å tro at kursendringen er politisk forankret og uttrykk for en langsiktig, ønsket politikk.

Et demokratisk problem

Men det kan vel knapt være konsensus i det politiske miljøet rundt denne kursjusteringen, som har skjedd i det stille. Hva har regjeringen eller Stortinget eventuelt tenkt å gjøre med situasjonen? Kan vi leve med, i et demokrati som det norske, at statsforvaltningen tilsynelatende aktivt saboterer forskning og journalistikk som kan belyse avgjørende forhold knyttet til utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk?

Å begrunne kursjusteringen med det forverrede sikkerhetspolitiske klimaet, når den sittende regjering i oktober i fjor ikke fant det nødvendig å styrke forsvarsbudsjettet for 2015, oppleves i beste fall som underlig.