Med de strenge tiltakene regjeringen har innført mot spredning av koronaviruset, ser vi nå tegn til at epidemien her hjemme utvikler seg i noe roligere tempo, sammenliknet med flere andre land.
Tiltakene er en direkte årsak til dette, og de er helt nødvendige for at denne trenden skal fortsette. Men fortsatt øker smitte-, innleggelses- og dødstallene. Epidemien er langt fra stanset. Avslutter vi tiltakene for tidlig, kan vi raskt få en dramatisk økning i antall smittede, syke og døde.
Men: Hvis vi skrur til enda noen hakk nå, med enda strengere tiltak, kan vi klare å stanse, ikke bare begrense, koronavirusets spredning.
Slik kjøper vi tid og unngår mange dødsfall, mens det jobbes på spreng for å finne effektiv behandling og ferdigstille vaksiner. Etter en kort periode med tilstramming kan man sikte mot en gradvis gjenåpning av samfunnet.
Sosial isolering som tiltak har vist seg å være svært effektivt mot spredning av koronasmitten. Derfor er skoler, barnehager og mange andre virksomheter stengt. Men de nåværende tiltakene er ikke tilstrekkelige til å stanse videre spredning av viruset, bare til å bremse den.
Fortsatt vet vi at potensielt smitteeksponerte går uten å bli testet, at de møter andre og uvitende kan spre smitten videre.
Til tross for at vi har testet mange, har vi bare testet en liten andel av alle som har symptomer, og vi har ikke testet eller isolert alle som kan ha vært i kontakt med potensielt smittede. Dermed har vi ikke lenger kontroll over hvor smitten befinner seg, og det er lite trolig at vi kommer unna en midlertidig full nedstengning av samfunnet.
Dersom tiltakene oppheves før vi har kontroll, vil smittespredningen på nytt eskalere.
En full nedstegning som varer kanskje 3-4 uker bryter de fleste uidentifiserte smittekjeder, slik at vi kan få kontroll på de resterende. I en slik fase må alle virksomheter uten samfunnskritiske funksjoner stenges, og folk må holde seg hjemme. I denne perioden kan vi ikke stimle sammen på populære utfartssteder. Matbutikker og apotek holder åpent, men kjøpesentre og serveringssteder må stenge.
Fordi vi har mye smitte i enkelte områder, og lite i andre, kan man tenke seg lokale tilpasninger. Det at en del kommuner ved hjelp av lokale reiserestriksjoner har klart å unngå viruset, tilsier at man kanskje ikke trenger å gå like drastisk til verks alle steder.
Vi vet fra Kina at det er mulig å gjenvinne kontrollen etter en situasjon med ukontrollert smittespredning. Det vil trolig være mulig også her dersom vi følger samme prinsipp, tilpasset vår kultur. Det ser ut som befolkningens evne til å følge myndighetenes råd betyr mye for hvordan epidemien utvikler seg i ulike land.
I Norge synes flertallet nå å ta helsemyndighetenes anmodninger på alvor. Kanskje kan vi unngå portforbud, men bare hvis alle følger opp. Det er helt nødvendig for at vi skal komme til mål.
Først når nysmitten nærmer seg null kan vi se mot en trygg, gradvis gjenåpning av skoler og arbeidsplasser. Deretter kan vi gå over i bremsefasen.
I bremsefasen er ikke faren over, men er vi påpasselige nok, kan vi hindre at epidemien eskalerer på nytt. Her må vi satse på tiltak à la dem vi nå ser i Sør-Korea og Singapore, som karantene av alle smitteeksponerte, isolasjon av syke, holde god avstand til hverandre, ikke håndhilse, og fortsatt unngå store ansamlinger av folk. Men viktigst: et massivt fokus på testing.
Tester: For at vi skal unngå at smittespredningen på nytt eskalerer etter en full nedstengning av samfunnet, må hver og en som fortsatt kan være smittet og alle deres nær- og fjernkontakter, oppspores, testes og isoleres til de ikke lenger er smitteførende.
Derfor må vi nå ha fullt fokus på å utbygge testkapasiteten maksimalt. Dette er i gang, og vi håper at utviklingen skjer raskt.
Karantenefasiliteter: Man bør organisere lokaler der syke og smittede kan bo til de ikke lenger er smitteførende, slik at andre i husstanden ikke smittes, spesielt de som bor sammen med noen i risikogruppene. Alternativet er at det tar unødig lang tid å få kontroll på smittespredningen, med de ekstra kostnader det medfører.
Reiserestriksjoner og innreisekarantene må beholdes ufravikelig så lenge smitten eksisterer utenfor våre grenser. Testing av alle kan ikke erstatte innreisekarantene. En negativ test kan slå om til å bli positiv senere i inkubasjonstiden, og i verste fall gi falsk trygghet. Innreisekarantene er helt essensielt for å kunne beholde kontrollen i bremsefasen.
Effekten blir den samme som vi ser på lokalt nivå nå: man må holde smitten ute.
Så ja: bremsefasen er også krevende. Og den må vedvare til vi har en fungerende vaksine på plass, eller til vi finner en effektiv behandling. Men mange jobber ekstremt hardt med dette på verdensbasis, også her hjemme, og de første resultatene er på vei. Og Kina har vist oss at samfunnet kan fungere relativt normalt i denne fasen. Der blir skoler gjenåpnet, og produksjonen er i gang.
Jo raskere vi setter inn strengere tiltak, som er egnet til å stanse, ikke bare bremse virusspredningen, jo raskere kan vi nærme oss et mer normalt liv. Nå taper vi milliarder hver dag og mennesker dør. Vi kan gjenåpne Norge ganske raskt, hvis vi strammer til enda mer først.
Det haster, og vi bør gripe muligheten.
