Olav Brostrup Müller er fast spaltist i Ytring på radio og nett.
På 70-tallet gjorde den svenske komikerduoen Hasse & Tage stor suksess med sin beskrivelse av «Extremcenterpartisten». Sketsjens bærende element er den politisk overbeviste, kompromissløse sentrumsekstremisten - han som nekter å stå med et ben til venstre og et ben til høyre, men isteden er knallhard på at han politisk skal stå nøyaktig på midten.
Alle andre er en gjeng med overløpere, svikere og sell-outs. Han, derimot, er nærmest religiøs i sin kamp for posisjonen nøyaktig i sentrum - der viker han ikke en tomme.
Vitsen fungerte godt i 70-tallets Sverige, på et tidspunkt da ytre venstre i politikken var preget av fraksjonering og knallharde krav til rettroenhet. Førti år senere, derimot, har Hasse og Tages komiske poeng sluttet å være komisk.
Denne gangen er det alvor: Uten et visst antall overbeviste sentrumsekstremister kommer vi til å rive i stykker de samfunnene vi har bygget opp de siste hundre årene.
Jeg skriver dette en uke etter at en hel verden lettet kunne konstatere at Nasjonal Front likevel ikke vant presidentvalget i Frankrike.
Jeg skriver dette i en by, der nazister nylig marsjerte gjennom gatene med vaiende flagg - for første gang siden 1945.
Og jeg skriver i et land der enkelte regjeringsmedlemmer det siste året har satt en ny, norsk standard for hva man kan tillate seg å si fra et statsrådskontor: Splittelse er ikke lenger noe man jobber aktivt for å unngå, men tvert imot regnet som sikker, politisk kapital.
Lik og del.
Forrige helg ble min jamaldring Emmanuel Macron valgt til president i Frankrike. Jeg vet ikke om det helt går an å si at Emmanuel er en fargeklatt. Hadde han gått i klassen vår på gymnaset, hadde det tatt oss omtrent tolv sekunder å slå fast at han var en uforbederlig streiting.
Det oppsiktsvekkende ved Emmanuel Macrons kandidatur er ting som lenge var så selvsagte i europeisk, politisk debatt at de knapt var verdt å nevne: Troen på frihandel. Troen på NATO. Troen på EU som et stabiliserende prosjekt. Troen på å ordlegge seg noenlunde moderat. Troen på å la grunnleggende fakta komme foran politikk.
Man kan si hva man vil om et slikt partiprogram, men det er ikke akkurat noen brann på fyrverkerilageret vi snakker om her.
Au contraire, mes amis. I 2017 er det nettopp det streite ved Macron som gjør ham politisk interessant. Det forteller noe om hvor mye verden har forandret seg, på kort tid.
I USA, for eksempel, har politikere en stund nå kunnet gå til valg på at de skal nekte å samarbeide med motparten. Jo staere de er, jo mer ekte regnes de for å være. Posisjonen i midten, som før innga en viss respekt, har blitt noe man flykter fra. Lenge så det ut til at dette kom til å bli den rådende tendensen også her i Europa, men valget av Emmanuel Macron tenner et visst håp om det motsatte.
Muligens forteller det oss om en slags politisk sirkelbevegelse, der det på et tidspunkt begynner å bli så trangt om plassen ute på flankene at flere av oss har begynt å søke oss inn mot sentrum igjen - rett og slett for å få litt luft: Det Emmanuel Macron representerer er en slags politisk utgave av «normcore» - klesstilen der fleecegensere og fornuftige sko plutselig blir et fashion statement, i en skog av forstilte mennesker på jakt etter identitet og oppmerksomhet.
En ting er å gjøre seg interessant på sosiale medier ved å innnta kontrære og ukuelige standpunkter, men hva er det egentlig verden trenger? Jo, verden trenger å fungere. Det er sikkert morsommere å se den brenne, men jeg klarer liksom ikke å få helt fot. Tvert imot er det så man begynner å lure på om man kanskje skulle tatt Hasse og Tage på ordet, og blitt sentrumsekstremist.
Og hvorfor stoppe der: Kanskje skulle man også latt det norske flagget få hvile på onsdag, og latt mørkeblå Europa-flagget få vaie fra verandaen.
I en tid preget av økende isolasjonisme og sjåvinistiske strømninger, er det faktisk mer fristende enn på lenge: Europa har gitt oss det beste av det vi har. Aller best har det vært når ideene og strømningene har fått flyte fritt mellom de ulike landene på kontinentet. Uten dem hadde vi verken hatt noen grunnlov eller noe flagg å feire.
Streiting, hadde mine gamle venner fra gymnaset kalt meg, dersom de hadde sett meg stå der og fikle med Europa-flagget på verandaen 17. mai. Men streiting?
Fem måneder inn i det merkelige året 2017 hadde jeg jaggu tatt det som et kompliment.
HØR Ytring på NRK P2 – hver søndag kl. 11:00, eller nettradio når du vil.
Fra Hasse og Tage-revyen «Glaset i örat» (1973)
Følg NRK Debatt på og
