Hopp til innhold
Replikk

Stråmenn om menn

Vil Mímir Kristjánsson bygge stråmenn eller ha flere menn til å stemme på venstresida?

Kirsti Bergstø, SV

Venstresida har fremdeles for lav oppslutning blant alle som har interesse av ordnede arbeidsforhold innen for eksempel industri, bygg og anlegg – til tross for at vi går foran i kampen for deres interesser, skriver Kirsti Bergstø i SV.

Foto: Trond Reidar Teigen / Trond Reidar Teigen

Rødt-politiker Mímir Kristjánsson har oppfatta at flere kvinner enn menn stemmer på venstresida, og mener at venstresida har sviktet menn. Han tar til orde for at venstresida må legge om den politiske kursen for å nå flere menn, særlig når det gjelder arbeid og utdanning.

Dessverre bidrar innlegget mer til bygging av stråmenn enn mobilisering av menn.

For det første er det ingen grunn til å gjøre det til et problem at mange kvinner stemmer på venstresida. Gjennom å stemme SV øker for eksempel helsefagarbeidere med uforutsigbar arbeidstid og utrygg økonomi sjansene til å få hel og fast stilling.

Det er faktisk et paradoks at venstresida ikke har enda flere mannlige velgere.

Ansatte innen helsevesen, barnehager, skoler og barnevern har interesse av å stemme på partier som vil gi dem flere kollegaer i stedet for kutt. Renholdere og vaktmestere bør stemme på partier som vil trygge jobben deres, ikke privatisere den.

Men venstresida har fremdeles for lav oppslutning blant alle som har interesse av ordnede arbeidsforhold innen for eksempel industri, bygg og anlegg – til tross for at vi går foran i kampen for deres interesser.

Bemanningsselskapenes massive inntreden i disse bransjene undergraver både trygghet og faglig utvikling. Kommersiell innleie legger samtidig press både på lønn og arbeidsforhold, og fører til økende ulikhet i makt og inntekt.

Bemanningsbransjen har skapt et stort sjikt av lausarbeidere som lever på sjefens nåde og som ikke våger å bli med i fagforeninga i frykt for å miste framtidig arbeid. Dette rammer svært mange menn.

SV krever et forbud mot bemanningsbransjen. Arbeidsfolk, menn som kvinner, skal ha trygghet i arbeid og gode arbeidsforhold.

Det ingen grunn til å gjøre det til et problem at mange kvinner stemmer på venstresida.

For det andre spørs det om vi når fram til flere mannsdominerte yrkesgrupper av å stille opp stråmenn og karikaturer på venstresida, slik Kristjánsson langt på vei gjør.

En tendensiøs feilrepresentasjon av SVs skolepolitikk fungerer sikkert bra i den retoriske øvelsen han selv deltar i, men bidrar ikke til opplysning om reelle forhold. SV har aldri vært for obligatorisk videregående skole. Ei heller foreslår vi heldagsskole for å slå elever i hodet med mer teori.

Tvert imot ønsker SV en mer praktisk og variert skolehverdag. Skolen må være for unger som lærer både med hender og hodet. Vi vil at SFO, som i mange kommuner er for dyrt til at alle kan delta, blir en del av skolehverdagen og dermed gratis.

Vi ønsker at lekser kan gjøres på skolen med lærere til stede og at alle unger skal få et næringsrikt skolemåltid.

Høyresidas overdrevne testing og teoritvang i skolen må bekjempes av et nytt politisk flertall. Men Kristjánsson svekker sjansene for det ved å feilaktig klistre denne utviklinga til venstresida, som da må bære den politiske kostnaden av høyresidas feil.

Renholdere og vaktmestere bør stemme på partier som vil trygge jobben deres, ikke privatisere den.

Kristjánsson burde heller snakke om innholdet i skolen, og komme med nye forslag. Det gjør SV, som rent faktisk ikke mangler svarene Rødts politiker så høylytt etterlyser.

Det er faktisk et paradoks at venstresida ikke har enda flere mannlige velgere.

Objektive interesser sammenfaller ikke alltid med subjektiv oppfatning. Men da burde det være mer interessant å diskutere hvordan venstresida kan nå bedre fram til alle som har interesse av venstresidas politikk, enn å sparke i alle retninger uten å peke på en eneste ting som må gjøres. Ja, utover å ta debatten, da - om debatten, som om det skulle være det mest interessante.

Samtidig som Kristjánsson advarer mot en kjønnskamp der høyrepartiene kan mobilisere for fullt på maskulin identitetspolitikk, bygger han en hær av stråmenn klar for å gå inn i nettopp den krigen.

Det tjener ikke venstresida. Tvert imot tjener det den delen av høyresida som er aller farligst, også for den mannlige arbeiderklassen.