NRK Meny
Kronikk

Stort sår, lite plaster

Ødeleggelsene i Syria er enorme. Behovet for medisinsk hjelp likeså. Vi som er feltarbeidere for Leger uten grenser gjør hva vi kan. Men det er alt, alt for lite.

SYRIA-CRISIS/ Member of the Free Syrian Army holds his weapon as he sits on a sofa in the middle of a street in Deir al-Zor

Et medlem av motstandsgruppen Den frie syriske hæren tar seg en pust i bakken i et hardt skadet kvartal i Deir al-Zor.

Foto: STRINGER / Reuters

Ethvert møte starter og slutter med «salam aleikum», fred være med deg. Never griper om hverandre og ristes hjertelig. Søt te nytes med andakt og smil i ruinene av et bombet hus. Da jeg ankom mitt første oppdrag i Syria møtte jeg krigens redsler. På sykehuset hvor jeg jobbet kom det inn mennesker uten armer og bein. Og noen med avrevet hode. Velkommen til Syria. Salam aleikum.

Jeg har sett den syriske borgerkrigen fra flere sider: på vårt sykehus i Idlib-provinsen, fra Beirut, fra Tyrkia og nå sist i irakisk Kurdistan der over 100.000 syriske flyktninger har krysset grensen frem til den ble stengt for noen uker siden. Leger Uten Grenser og andre nødhjelpsorganisasjoner prøver å få adgang til områdene i Syria der behovene for medisinsk hjelp er enorme. Vi kommer ikke til alle stedene vi ønsker. Fortsatt nekter regimet oss adgang i områdene de kontrollerer. Fortsatt er frontlinjene umulige å krysse.

I det et lik dekkes til på sykehuset fødes det et nytt barn i Syria.

Sebastian Stein, Feltarbeider Leger Uten Grenser

FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.

Lite plaster, stort sår

I det et lik dekkes til på sykehuset fødes det et nytt barn i Syria. Men det er stor sannsynlighet for at barnet fødes på utrygt vis i en seng i et hjem, eller i et sykehus som ikke har det nødvendige utstyret eller helsepersonalet. Kanskje, om moren skulle være heldig, blir det nye barnet født i en av Leger Uten Grensers fødestuer. Nesten tusen nye liv er kommet til verden hos oss i Syria. Vi har gjort tusener av kirurgiske inngrep. Gjennomført omtrent 150.000 medisinske konsultasjoner. Vaksinert over 70.000 barn mot meslinger.

Men, det er alt, alt for lite. Et bittelite plaster på et enormt sår.

De offisielle tallene forteller ingen ting om omfanget av katastrofen. Det rapporteres om at over 100.000 liv kan ha gått tapt. Halvannen million på flukt til naboland og over fire millioner internt fordrevne. Men hvor mange flere er skadet for livet? Hvor mange vil lide av post-traumatisk stress i årtier fremover? Hva skal de fordrevne flytte tilbake til?

De offisielle tallene forteller ingen ting om omfanget av katastrofen.

Sebastian Stein, Feltarbeider Leger Uten Grenser

I Domeez flyktningeleir i Irakisk Kurdistan møtte jeg unge menn som hadde hoppet av fra hæren. De ville ikke drepe. De ville ikke dø. Men i leiren er ikke livet lett, der heller. Lite vann, toaletter som flyter over, søppel og utslagsvann i gatene, høy sommertemperatur og trangt om plassen. Pasienter kommer til våre psykologer med symptomer relatert til krig og deres situasjon som flyktninger. Selv ikke der hjelpen har adgang er den tilstrekkelig. Hvor blir den av?

vaksinasjon leger uten grenser syria

Her gis meslingvaksine til et barn i Domeez flyktningeleir i Nord-Irak. Nesten 20.000 mennesker mellom 6 måneder og 29 år ble vaksinert av Leger uten grenser i April.

Foto: Sebastian Stein, Leger uten grenser

Frontlinjene splitter familier

Denne krigen rammer alle. Den splitter familier. En ung kvinne i Syria fortalte meg hvordan hennes bror var i den syriske hæren da krigen brøt ut. Hun var i et opprørskontrollert område. Ufrivillig var de blitt «fiender», men de var jo nære søsken? Hun hadde ikke hørt fra ham på to år. Lever han? Er han drept av en av sin søsters venner? Har han drept en av hennes venner?

Hva bryr den jevne mann og kvinne seg om? Å overleve. En mann i tyveårene fortalte meg om hvordan han i lang tid daglig ble beskutt med artilleri. Til slutt kjøpte han og noen venner i landsbyen seg våpen og gikk til motangrep. Det stod ikke om politikk eller religion. Ikke om penger. I dét øyeblikket stod det om liv og død. «Om jeg ikke hadde gjort noe ville familien min og jeg strøket med.»

Denne krigen rammer alle. Den splitter familier.

Sebastian Stein, Feltarbeider Leger Uten Grenser

Leger Uten Grenser ser det som vår oppgave å hjelpe folk i Syria med å overleve. Vi bryr oss heller ikke om religion eller politikk. Vi bryr oss kun om én ting: menneskelivet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.

Salam aleikum

Men! Vi trenger hjelp til å hjelpe. Vi trenger adgang til de trengende. Grensene må åpnes for humanitær hjelp. Humanitære korridorer må opprettes slik at nødhjelp kan komme uhindret og trygt frem til de som trenger den. Alle parter i krigen må kunne garantere sikkerheten til hjelpearbeidere og medisinsk personell. I dag er leger, sykepleiere og sykehus blitt militære mål. Det er ikke akseptabelt. Vi er til stede i Syria for å dekke de medisinske behovene. I stedet risikerer hjelpearbeiderne våre sine egne liv i den humanitære hjelpens navn.

Nabolandene til Syria må ta inn over seg den mengden flyktninger som er kommet og som vil fortsette å komme. I Libanon, et land som stadig mer blir dratt inn i konflikten i Syria, blir ikke alle flyktningene registrert. Uten offisielle papirer mister de rettigheter til den hjelpen de så sårt trenger. I Jordan og Tyrkia er flyktningeleirene fulle; det er ikke penger nok til å dekke behovene. I Irak er det nå vanskelig å få flyktningene inn.

Krig og vold er det de flykter fra. Nød og elendighet er det de kommer til. Det minste vi kan gjøre er å hjelpe.

Sebastian Stein, Feltarbeider Leger Uten Grenser

De siste ukene har jeg oppholdt meg i Irakisk Kurdistan. Her prøver vi å dekke medisinske behov til de syriske flyktningene og har blant annet utlevert 160.000 liter vann og vaksinert nesten 20.000 mennesker for meslinger. Krig og vold er det de flykter fra. Nød og elendighet er det de kommer til. Det minste vi kan gjøre er å hjelpe.

I det jeg speider ut over det som har vært min arbeidsplass de siste ukene, får jeg beskjeden jeg har ventet på. Jeg kan pakke sakene. Jeg skal inn i Syria igjen og jobbe for å opprettholde et minimum av helsetjenester til den alltid mer lidende sivilbefolkningen. Jeg gleder meg til det første «salam aleikum». Jeg gruer meg til resten.