Støres svake start

Det virker lenge siden «Vi klarte det»-valgnatta. Lenge siden speeddatingen med de rødgrønne partilederne hjemme hos Støre. Lenge siden han vitset om unnfangelsen av Vedum på Hurdal.

Helt siden den gang har det jo unektelig gått litt tråere for Støre.

Høydepunktene fra regjeringsplattformen, selve årsaken til skiftet, poenget med valgseieren og hva slags utvikling de rødgrønne ønsker for samfunnet, fikk aldri dominere denne høsten. Det ble ingen ny start. Det ble omikron og kilowatt.

Felles for de to krisene regjeringen høyst ufrivillig har måttet bruke tid og krefter på, er at regjeringen synes å komme på etterskudd i krisehåndteringen og at kriseforståelsen slår inn for sent.

Noe av det viktigste for en statsminister er å håndtere det uforutsette. Det har ikke Støre klart helt smertefritt. To store kriser og en rekke politiske trøbbelsaker har preget halvåret.

Koronakrisen gjenoppstod

Koronakrisen var liksom over, vi var på vei ut av den og skulle se fremover på tiden etter pandemien.

– Ikke (...) grunn til stor uro, sa Støre i Stortinget under tiltredelsesdebatten i oktober.

Så ble det åtte pressekonferanser i oktober, november og desember. Koronaforskriften er endret 16 ganger.

Regjeringen har i all hovedsak fulgt rådene fra Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet. Helsemyndigheten hadde en grundig brif med den ferske regjeringen allerede første helgen etter utnevnelsen. Støre-regjeringen arvet også en strategi fra forgjengerne. Diskusjoner om gjenåpning i september var feil, om man burde strammet til hardere tidligere er veldig enkle å ta i ettertid. En pandemi i rivende utvikling og ny mutasjon som endrer spillereglene, gjør det naturlig at beslutninger må endres i takt med at virkeligheten endrer seg.

Enhver avgjørelse blir tatt i sin samtid og må forstås deretter.

Likevel har regjeringen virket å komme på etterskudd. Det skyldes ikke bare rådene de har fått, og endringene i verden rundt dem. Det skyldes at de i liten grad har tatt høyde for at krisen kunne forverres. At tiltak har kommet stykkevis og nærmest improvisert. Regjeringen har ikke gitt inntrykk av å ta frem tiltak fra en forberedt plan.

Det er ikke utelukkende deres skyld og ansvar, men når man er i front, er det gjerne der skyld og ansvar plasseres likevel.

Smitteøkning, sykehuskapasitet og hovedstrategi er ikke Støres verk.

Koronapass, vaksineringstempo og situasjonsforståelsen i kommuner og helseforetak, er den til enhver tid sittende regjerings løpende ansvar.

Det har i for stor grad virket som at «pandemien, den er vi ferdig med» har vært mantraet. Det skader inntrykket av regjeringens arbeid.

Strømkrisen var ikke ferdig håndtert

Strømkrisen var en varslet krise og på regjeringens radar fra første stund.

Likevel er det mye som nå tyder på at man i for stor grad, og for lang tid, tenkte at «dette har vi behandlet» når elavgiften ble redusert flatt i budsjettforslaget, og man visste at endringene i nettleien skulle tre i kraft fra nyttår.

Den manglende forståelsen av hvor stor krisen kunne bli, understøttes av at statsministeren ba olje- og energiministeren og næringsministeren dra til USA mens krisen eskalerte her hjemme.

Han ba dem da også returnere etter kort tid.

Strømpakka regjeringen til slutt la frem har mange gode sider og mekanismer ved seg. Måten å målrette, avgrense og finsikte tiltakene på er slettes ikke verst. Likevel er det etterlatte inntrykket at regjeringen «kom på hæla».

Det er det mange vil huske, ikke detaljene i hva som til slutt ble presentert en lørdags formiddag før jul.

I tillegg har Støre måttet håndtere følgende utfordringer, som i sum bidrar til at dette halvåret har blitt en svak start på regjeringsperioden:

• Flertallsregjeringen ble aldri unnfanget. Det er et betydelig nederlag for Støre og gjør det vanskeligere for ham å styre.
• Stortingspresidenten måtte gå, Sverre Myrli viste for all verden at personalkonflikter ikke er over i Ap.
• SV og Høyre inngikk tidlig i høst et flertall for strømhjelp til sosialhjelpsmottakere og dem som mottar bostøtte.
• LO måtte i krigen, først for feriepenger til dagpengemottakere og andre såkalte usosiale Solberg-kutt, deretter for lønnsstøtte for koronarammede.
• Støre fikk presentert et budsjettforslag og landet en budsjettavtale uten særlig dramatikk, men ukene det varte fikk Ap all kritikk, mens Senterpartiet fremstod som strøm- og drivstoff-vinnere. Ap fikk skylden for klimaprofil, fordelingsprofil og alt som ikke var med. Som nevnt, selv av LO.

En Ap-statsminister kan ikke legge seg ut med LO så ofte. Spesielt ikke når LO kan spille på både SV og Rødt i Stortinget.

De fleste av disse sakene gir et inntrykk av en mindretallsregjering på etterskudd, som litt halvhjertet må innfri andres krav. Det var ikke det regjeringen ville, de ville snakke om sine viktige prosjekter som klima, helse, arbeid og å ta hele landet i bruk. Det har de ikke fått anledning til dette halvåret.

Støre har fått problemer i fanget, som ikke er hans skyld. Men hvordan han håndterer dem, er hans ansvar.

Håndteringen kan dempe eller øke inntrykket av både krise eller kontroll. Med kort tid i jobben er autoriteten og «auraen» som kan komme godt med på dårlige dager, ikke like stor som for en «innkjørt» statsminister.

Det ble en tøff start for Støre.