Kort tid tilbake var opposisjonen ute i Aftenposten og manet til samhold i flyktningpolitikken. «Vi møter en ny, internasjonal flyktningkrise best hvis det politiske Norge står sammen, opptrer og uttaler seg ansvarlig og ikke søker splid», var budskapet fra Jonas Gahr Støre (Ap), Knut Arild Hareide (KrF), Trine Skei Grande (V) og Marit Arnstad (Sp). Men drøye to uker senere kan vi registrere at partiene som uttalte dette er inkonsekvente, og følger ikke egen formaning. Spesielt ille er det i Ap-leieren.
Tårevåt dramatikk i nord
Det utspiller seg dramatikk i Finnmark. Migranter som har søkt asyl, men som ikke har reelle beskyttelsesbehov, blir returnert over grensen til Russland mot sin vilje. Media mesker seg i ståheien. Tårevåte intervjuer med unge menn som ikke får bli i landet, lokale aktivister som gjemmer asylantene for politiet, bråket rundt kirkeasyl, asyladvokater som sammenligner utsendelsene med deportasjon av jødene – er alle innslag som forteller om enkeltskjebner i møte med systemet. Dog med ubalanserte vinklinger.
Opposisjonen roper stans
Partiene som knivet om å rope høyest om at regjeringen måtte få kontroll over grenseovergangen på Storskog, er nå de som roper høyest om å stanse returene midlertidig.
Helga Pedersen (Ap) som for kort tid siden krevde at vi burde sette opp direkte charterfly fra Finnmark til Kabul, vil ha stopp i utsendelser. Per Olaf Lundteigen (Sp) var den første representanten fra opposisjonen som krevde stengte grenser. «I praksis må man sørge for å behandle søknadene i løpet av timer, og så sende asylsøkerne enten tilbake til Russland eller ut av landet. De som kommer fra Russland er allerede i et trygt land», sa han til TV 2 i november. Også Senterpartiet vil nå ha midlertidig stans i returer.
Dersom lederne for opposisjonen skal kunne tas på ordet, bør de i langt sterkere grad forsøke å ta ned oppstyret. Ikke minst må de erkjenne at innstramningene må sees i sammenheng med hverandre. Signalene som sendes ut i den store verden har reelle og faktiske konsekvenser. Det hjelper ikke at samtlige av partiene som etterlyste og stemte for innstramninger er på vikende front, nå som teori skal omsettes til praksis.
Støre prøver å score politiske poeng
Både Venstre og KrF har flagget at de skeptiske til virkemidlene som tas i bruk, og kaller flere av forslagene problematiske. I Arbeiderpartiet var Trond Giske ute og støttet Regjeringens innstramningsforslag: «Jeg synes Listhaug og regjeringen i stor grad viderefører hovedlinjene i Stoltenberg-regjeringens og Solberg-regjeringens flyktning- og asylpolitikk, samt det som ligger til grunn for asylforliket i Stortinget før jul» og han la til «Dette er ikke provoserende».
Under en måned senere går partileder Støre «i strupen på Listhaug» og varsler at Arbeiderpartiet kan stemme nei til to av de mest sentrale punktene i innstramningspakken. I tillegg forsøker Støre å score politiske poeng ved å skape tvil rundt Regjeringens praksis med å sende asylsøkere tilbake til Russland. Det bare få uker etter han ropte for lite for sent mot Regjeringens arbeid med å sikre muligheten til å returnere folk uten krav på beskyttelse.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Twitter og Facebook
Troverdigheten til Arbeiderpartiet svekkes
Hva er det som egentlig skjer med Arbeiderpartiet? Eier de ikke evnen til å stå bak egen uttalt politikk? Makter ikke Støre å holde sine partifeller på partiets offisielle linje? Hva er egentlig partiets offisielle linje? Troverdigheten og forutsigbarheten til landets største parti er i ferd med å svinne hen i det ene viktige spørsmålet etter det andre. Kontinuiteten og tilliten som blant annet Jens Stoltenberg representerte, er ikke lenger til stede. Vi har nå et Arbeiderparti som ikke klarer å bestemme seg om de vil ha åpne eller lukkede grenser. Det skaper uklarhet, usikkerhet og vil på sikt svekke vår innsats med å kontrollere grensene og migrasjonsstrømmen.
Det politiske Norge må stå sammen
Det er 60 millioner mennesker på vandring i verden i dag. Millioner av disse ønsker seg opphold i Europa og Norge. Vi må kunne stå parat til å beskytte og hjelpe de som faktisk har krav på vår hjelp. Er vi ettergivende og ikke prioriterer vekk de uten beskyttelsesbehov, vil vi aldri kunne bli i stand til å integrere alle som kommer. Dersom vi som nasjon ikke står last og brast bak den innstrammingspolitikken så å si alle har etterspurt, vil helheten i innstramningspakken svekkes. Det er i så fall uheldig når vi ønsker et omdømme som et land med streng innvandringspolitikk.
Signalene vi politikere sender om asylpolitikk sprer seg som ild i tørt gress. Derfor er jeg enig i opposisjonen om at vi møter flyktningkrisen best ved at det politiske Norge står sammen. Jeg skulle bare ønske opposisjonen kunne følge egne råd og politikk.
