Store, men små

Storbyperspektivet er en nødvendig overbygning for de viktigste megatrendene i norsk politikk. Men det blir også nødvendig å tenke enda større.

Derfor kan det bli vel så viktig å slå sammen Asker og Bærum som å kutte i antall småkommuner i Nordland.

Storbypolitikken favner de trendene som over tid virkelig vil prege utviklingen i samfunnet. Det handler om hvor vi bor, jobber og handler. På samme måte som bo- og arbeidsmarked handler om hvordan vi kommer oss fra a til b. Slik samferdsel handler om arealplanlegging. Eller like gjerne om næringsliv og utdanning.

Derfor er det som tidligere nevnt en høyst nødvendig og gledelig oppvåkning som når skjer blant norske partier, interesseorganisasjoner og næringsliv.

Større enn storby

Storbypolitikken som overbygning og utviklingsperspektiv er derimot større enn storbyene. Det vil også handle om storbyregionene, og dermed storbyene som regionale motorer.

Det vil ikke skje uten debatt og konflikt. Samferdselsprosjekt inn mot storbyene, krever arealplanlegging i kommunene rundt. Næringsutviklingen kan skje i storbyene, eller være minst like effektive i randsonene. Staten kan stimulere satsing på storbyene som regionale sentrum, eller styrke kommunene rundt.

Samtlige storbyer må sees i en større sammenheng enn seg selv. Spesielt den største. Oslo-regionen står foran særlige utfordringer for å absorbere en vekst i området som i dag er Oslo og Akershus, ja også deler av Østfold og Buskerud som har stor utpendling til Oslo. De som på fergeleier på vestlandet spytter ut ordene Oslo-bygda, har i den sammenheng et bittelite poeng. Oslo alene er ikke nødvendigvis stor nok i seg selv i denne sammenhengen.

Kampen mot naboen

Parallelt skal regjeringen slå sammen norske kommuner. I det bilde som her tegnes kan det være vel så viktig å slå sammen store kommuner som å kutte i antallet små.

Sannsynligvis vil Østfoldkommunene måtte slå seg sammen, ikke fordi Fredrikstad og/eller Sarpsborg vil spise de små og omkringliggende kommunene i ren imperialistisk iver, men fordi man trenger et tydelig sentrum i Østfold i konkurranse med Drammen-regionen og Romerike i umiddelbar nærhet til Oslo.

Kampen om å bli nye, attraktive urbane områder langs InterCity-traseen må starte allerede nå.

Les også: Lars Nehru Sand: Behovet for en byvalgkamp

Da blir ikke nødvendigvis situasjonen i sør en popularitetskonkurranse mellom Kristiansand og Arendal, men et spørsmål om hva Agder har å stille opp med mot østlandsområdet eller Stavanger-regionen.

Man slåss ikke om å være større enn naboen, men trenger å samarbeide med naboen for å være stor i et større selskap. Som attraktiv plass å bo, arbeide og drive næringsvirksomhet.

Både Drammen, Romerike, Kristiansand og Grenland kan ta femteplassen som storbyregion etter dagens fire storbyer. Det er én kamp i kampen. Og det er ett av flere eksempler på at byer, kommuner og regioner har en stor egeninteresse i å tenke planlegging i vid forstand. Helhetlig og fremtidsrettet. Det at flere kommuner ser en areal- og transportplan på tvers av dagens mange kommunegrenser er en god tilnærming.

Storbyer som fylker?

Skal man først se for seg storby-regioner, er neste spørsmål hva de skal kunne få ansvaret for. Regjeringen ynder å snakke om at kommunereformen ikke er en sammenslåingsreform, men en oppgavereform. Da er det naturlig å spørre seg hva man vil med storbyregionene, gitt at de blir større enn i dag. Kan Bergen, Stavanger, Trondheim få fylkeskommunale oppgaver slik Oslo har i dag?

Produktivitetskommisjonen er i ferd med å stille spørsmålet, fordi man ser sammenhengen mellom urbanisering og produktivitet som sterk.

Nasjonale politikere kan velge å bruke dette som lokkemiddel for storbyregionene for å få til kommunesammenslåinger, samtidig står generalistkommunen sterk i Norge. Oslo er unntaket som bekrefter regelen.

Gildeskål i Nordland og Bergen i Hordaland har i dag samme oppgaver og ansvar. Kommunedebatten er i liten grad preget av om man ser for seg alternativ til denne tenkningen.