Hvor sannsynlig er det egentlig at et parti med to medlemmer av presidentskapet, 55 stortingsrepresentanter og Stortingets største rådgiverkorps ikke aner hva de stemmer for i Stortinget, når Miljøpartiet de Grønne med én representant skjønte det?
Jonas Gahr Støre startet 13. desember med å advare oss alle mot at avstanden mellom politikerne og befolkningen kan bli for stor. I talen sin på partiets oppsummerende pressekonferanse delte Arbeiderparti-lederen sin bekymring for velgerstrømningene vi har sett i utlandet det siste året. Han viste blant annet til presidentvalget i USA.
Trump vant frem fordi han var annerledes enn politikere flest. Han klarte å profittere på politikerforakten som hadde bredt seg i USA. De samme velgerstrømningene ser vi i Norge, slo Støre fast, og politikerne må jobbe aktivt for å bekjempe økende forskjeller og styrke tilliten i samfunnet.
Presset til å snu
Problemet var bare at kvelden før hadde hans egen stortingsgruppe stemt for det motsatte; etterlønn i to år for alle avgåtte stortingsrepresentanter som sliter med å få ny jobb, en ordning befolkningen ellers kan se langt etter. På pressekonferansen forsvarte han vedtaket, sa at han ville stemt for, men at Ap var mot. Etter noen få timers press fra media ble han og Arbeiderpartiet tvunget til å snu i saken, med en av de pinligste og minst troverdige bortforklaringene vi har sett på lenge: Ap forstod ikke rekkevidden av hva de stemte for.
Arbeiderpartiets statsministerkandidat argumenterte altså på morgenen for å beholde denne særordningen, på tross av kritikken. Etter hvert ble kritikken så høylytt at han ombestemte seg fordi han mente de ikke «hadde satt seg inn i konsekvensene av vedtaket.»
Det er naturligvis alvorlig om Ap ikke setter seg inn i de sakene Stortinget faktisk skal behandle. Enda mer utrolig blir det når ikke bare Høyre og SV, men også MDG, har hatt evnen til å sette seg inn i den samme saken. MDG har som kjent én representant på Stortinget og ingen medlemmer av presidentskapet.
Med andre ord er forklaringen til Støre i beste fall usannsynlig, i verste fall falsk. I så fall visste de hva de stemte for, stemmegivningen deres tålte bare ikke morgendagens lys – og Gahr Støre greide nok en gang ikke stå imot presset.
– Lite imponert
Som professor Frank Aarebrot, som er et profilert Ap-medlem, sa: «Jeg er lite imponert over Støre som gir etter for en populistisk presse. Dette er svakt lederskap» og «vinglingen til Støre er ikke greit». Personlig er jeg uenig i at pressen opptrådte populistisk i denne saken, men ellers er det lett å nikke til det Aarebrot sier.
Å miste jobben er svært tungt for de det gjelder, og for deres næreste. Men at det er tyngre for en stortingsrepresentant å miste jobben (som heller ikke er en jobb, men et verv) enn det er for alle andre, er det liten grunn til å tro. Derfor var vedtaket skadelig, både for Stortinget som institusjon og for de av oss som er så heldige av å leve av å drive med politikk.
Vi har en god lønn, vi får muligheten til å møte og oppleve ting som veldig mange andre ikke får og vi har allerede en etterlønnsordning som er meget raus. Dersom vi nå skulle utvide denne ordningen til å gjelde i to år med 2/3 av full lønn, ville avstanden mellom Stortingspolitikernes virkelighet og de vilkår befolkningen ellers har, blitt urimelig.
Det kan naturligvis hende at Ap rett og slett har sovet i timen. I så fall er det betimelig å spørre om dette gjelder i flere saker.
Det er likevel langt mer nærliggende å tro at Ap har vært lys våkne og visst hva de har gjort. Da blir også bortforklaringen enda mer pinlig enn den hadde trengt å være.
Følg debatten: og
