Nattens valg ble ikke bare en seier for Obama. I Colorado og Washington stemte borgerne for legalisering av rekreasjonell bruk av cannabis. Det gir ny giv til den stadig voksende reguleringsbevegelsen, som ønsker å slå beina under på den svarte narkotikaøkonomien.
I Norge gikk Unge Venstres landsmøte gikk nylig inn for lovliggjøring og regulering av narkotiske stoffer. Vedtaket blir neppe populært med det første, men kampen for narkotikareform er absolutt verdt å kjempe.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Svært negative konsekvenser av forbud
Den internasjonale krigen mot narkotika, med politimakt som fremste virkemiddel, har hatt svært negative, utilsiktede konsekvenser verden over. Det er i seg selv grunn nok til å kjempe for endring.
Norge har omlag 9500 heroinavhengige. 263 døde av overdose i fjor. I Portugal, hvor narkotikabruk er avkriminalisert, døde 54 personer av samme årsak (justert for innbyggertall). I 2008 forsøkte verdens helseorganisasjon å finne en sammenheng mellom straffenivå og konsum i 17 land. De fant ikke en slik sammenheng. Det som gikk igjen, var at straffenivå spiller liten rolle, mens faktorer som kultur, sosioøkonomiske forhold og internasjonale trender spiller inn.
SE VÅR SAMLESIDE: Alt om valget i USA
Krever flere liv enn krigen i Afghanistan
Ifølge FNs World Drug Report fra 2005 blir det hvert år omsatt narkotika til en samlet verdi av 2115 milliarder kroner. Det tilsvarer bruttonasjonalproduktet til 88 % av verdens land, eller det dobbelte av den samlede bilindustrien. Dette er penger som forvaltes av de absolutt siste som bør ha dem. Forbudstiden fra 1920-tallets USA burde vært en påminner om hvorfor narkotikakrigen i utgangspunktet var dømt til å mislykkes.
Narkotikakrigen i Mexico krever nå flere menneskeliv årlig enn Afghanistan-krigen. Etter at kampen ble trappet opp i 2006 har det oppstått en utstrakt forekomst av kidnapping, utpressing, politisk korrupsjon og drap. Redd Barna melder at rundt 50000 sivile har mistet livet de siste fem årene, hvorav 4000 er barn. For ikke å glemme 1,2 millioner interne flyktninger. Taliban skor seg godt på opiumhandelen, som skaffer dem cirka halvparten av inntektene deres. Madrid-bombene i 2004 ble finansiert av narkotikapenger. Norske narkotikapenger går til det somaliske terrornettverket Al Shabaab.
Angår flere enn brukerne
Dette er forbudsskapte problemer som illustrerer et viktig poeng mange forbudstilhengere glemmer: narkotikapolitikk angår langt flere enn brukere og deres pårørende. Lille Norges tilnærming til problematikken er med på å forsegle menneskeskjebner i Somalia, Afghanistan og Latin-Amerika. Det er nettopp dette problemet som bør veie tyngst når vi diskuterer narkotikareform.
En politikk som skal skape trygghet danner i realiteten det viktigste inntektsgrunnlaget til flere av våre sikkerhetspolitiske utfordringer.
Dette er elefanten i rommet. Alternativene er kontroversielle, og det koster politisk kapital å fremme dem.
Alternativene
I fjor la Global Commision on Drug Policy frem en rapport der de anbefalte å gå bort fra totalforbudet. Skadereduksjonstiltak (blant annet heroinassistert behandling), avkriminalisering av bruk og besittelse av små kvantum og prøveordninger med regulert omsetning av lettere stoffer (legalisering) ble foreslått for å slå beina under på det svarte narkotikamarkedet og gi rusavhengige et mer verdig liv. Kommisjonen besto stort sett av innflytelsesrike personer, blant andre Fernando H. Cardoso og Ernesto Zedillo, George Schulz, Javier Solana, Kofi Annan og Norges egen Thorvald Stoltenberg. Det de fleste hadde til felles, var at de er tidligere politikere.
Forbudet bør fjernes til fordel for avkriminalisering, skadereduksjon og et forsøk med lovlige utsalgssteder (monopol) som er underlagt fornuftige restriksjoner. Her snakker vi aldersgrenser, krav om varedeklarasjon, skattelegging som gjenspeiler samfunnskostnaden og kvalitetskontroll. I legaliseringforslaget til Unge Venstre er altså ordet regulering viktig.
Det er ikke snakk om å selge kokain i dagligvarehandelen, slik enkelte kritikere prøver å fremstille det. Med å utvikle forskjellige reguleringsregimer for forskjellige stoffer kan man slå beina under på kriminelle miljøer, sikre brukernes verdighet og få mer kontroll og oversikt.
Mye har ikke blitt gjort, vil mange forbudstilhengere si. Det kan fortsatt satses mer på behandlingsplasser, rehabilitering og forebygging. Det er nok ingen som er uenige i det. Det er veldig viktig å satse på dette, men det er på ingen måte uforenelig med å henvise forbudet til historiens skraphaug.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Kampen mot narkotika har verden over hatt en ekkel slippery-slope-effekt i rettsstatsspørsmål som i altfor liten grad problematiseres. Kun krigen mot terror har utløst flere overvåkningsfullmakter. Effektivitetshensyn trumfer hensyn til rettssikkerhet og sivile rettigheter verden over. Diskusjonen om bruk av narkotikahunder i «forebyggende øyemed» på skoler illustrerer dette ganske godt: Stortinget har på ramme alvor vurdert om ungdom skal ha krav på den samme rettssikkerheten alle andre har. At det i det hele tatt ble diskutert, bør få alarmklokkene til å ringe.
Det handler om noe større
Unge Venstres vedtak handler om noe langt større enn at folk skal få ha jointen sin i fred. Det er på ingen måte et ønske om frislipp, eller en avskrivning av de problemene narkotikamisbruk medfører. Det handler om å flytte pengestrømmer fra kriminelle til den demokratiske forvaltning, om å gi brukere verdighet, sikre respekt for rettsstaten og få noenlunde kontroll på et fullstendig uregulert, døgnåpent marked.
Den eneste måten denne krigen kan vinnes på, er ved å avslutte den.
