Stoler ikke på Ap

Dermed må vi tolke og spekulere. Her er mitt bidrag.

Trine Skei Grandes foretrukne alternativ er som før, en Høyre-, KrF- og Venstre-regjering.

Nå supplert med MDG, «hvis de er så blokkuavhengige som de sier da», for å sitere partilederen. De fleste observatører konkluderer med at dette er naivt, i beste fall urealistisk:

Frp vil ikke støtte en regjering de selv ikke er en del av. Høyre vil heller ikke slippe Frp på utsiden i en periode når samfunnsdebatten er dominert av innvandring. Høyres nestleder Jan Tore Sanner bekreftet at Høyre sier nei til Venstres ønskeregjering så snart applausen for partilederens tale fadet ut fredag ettermiddag:

– Det er ikke aktuelt å velge blant samarbeidspartiene våre. Vår holdning er den samme som før: Vi ønsker et bredest mulig borgerlig samarbeid, sa Sanner til NTB.

Fremskrittspartiet gir hodebry

Når jeg snakker uformelt med delegater på Venstre-landsmøtet innrømmer de fleste at partiet har en posisjon i regjeringsspørsmålet som er vanskelig å selge.

Det var enklere i 2013. Den gang var det fremdeles uklart hva slags regjering som ville komme ut av en borgerlig valgseier. Valgkampen ble ført mot en sliten rød-grønn-regjering og for partiets egen politiske plattform.

I 2017 er det svært sannsynlig at det blir en fortsatt H/Frp – regjering - dersom det blir et borgerlig flertall. Å føre valgkamp for en Frp-regjering er politisk umulig for det liberale Venstre og partiet er tvunget til å repetere sin posisjon om en H/sentrum-variant. Hvor usannsynlig den enn høres ut.

Det er forholdet til Frp som skaper politisk hodebry. Venstres store paradoks er at de er det enkeltpartiet som i politiske debatter går hardest ut mot Frp og Sylvi Listhaug, men som samtidig blir oppfattet som garantisten for Frps regjeringsdeltakelse.

Jo hardere og mer prinsipiell kritikken mot Frp blir fra venstrehold, jo sterkere blir behovet for å legitimere «Frp-samarbeidet».

• Les også: Venstretopper: Dette er vår ønskeregjering

Anti-Arbeiderpartiet

Derfor er Trine Skei Grande så knallhard i sin kritikk av Jonas Gahr Støre: Partiets motstand mot flypassasjeravgiften, støtte til giftdumping i Førdefjorden og streng asylpolitikk fra Faremo til Pål Lønseth, viser partiets sanne ansikt, og frieriene blir avvist.

Problemet for Trine Skei Grande er at partiets velgere er på kollisjonskurs med henne på dette punktet. Fremskrittspartiet provoserer langt mer enn Arbeiderpartiet.

På spørsmålet i valgundersøkelsene fra de siste årene «Er det ett eller flere partier du overhodet ikke ønsker at skal inngå i regjering»​ svarte kun 1 prosent av Venstres velgere Arbeiderpartiet i 2013.

Andelen Venstre-velgere som absolutt ikke ønsker Frp i regjering er skyhøyt over dette, mellom 50 og 70 prosent i de siste valgene. Derfor var det nødvendig for Venstre-lederen å signalisere at alle tanker om å gå inn i regjering med Frp er lagt vekk.

Det markerte hun ved å slå fast at uansett deltakere, blir enhver tenkelig borgerlig regjering en mindretallsregjering. En avklaring som for mange framstår som en selvfølge, men som ble lagt merke til av landsmøtet.

• Les også: Drømmer om blågrønn regjering uten Frp

Stoler ikke på Ap

Landsmøtetalen ble av de fleste tolket som et tydelig ja til en eller annen form for borgerlig regjering. I verste fall må en også denne gang svelge at Frp sitter der.

Partilederens avvisning av Ap kan oppfattes som en bekreftelse på at Venstre en gang for alle er et klassisk borgerlig parti som, i likhet med Høyre, aldri kan tenke seg å gå i regjering med sosialdemokrater.

Orienteringen vekk fra et mulig Ap-samarbeid har for Trine Skei Grande også en personlig side. Hun stoler rett og slett ikke på partiet. Både erfaringen etter Stoltenbergs flørt med Sponheim i 2009 og et konfliktfylt forhold til Oslo Arbeiderparti i lokalpolitikken har ført til en mangel på tillit som øker avstanden.

Ledelsen har oppslutning fra et flertall for denne linjen, men det er et ikke ubetydelig mindretall som foretrekker Ap-samarbeid dersom Frps dominans over det borgerlige prosjektet forsterkes og utdypes.

Siste ord om regjeringssamarbeid er ikke sagt fra Trine Skei Grandes side. Inntil videre mener hun partiet er best tjent med å ikke fullføre alle tankerekker om temaet. Ikke ha en Plan B. Det ville bety en selvødeleggende debatt. Et parti som kjemper mot sperregrensen hver dag må få fram sine politiske saker og ikke bruke all energi på interne og splittende debatter.

• Les også: Grasrota i Venstre: – Stadig mer krevende å samarbeide med Frp

Åpnere posisjon enn sist

Min vurdering er derfor at Venstre vil gå til valg med en åpnere posisjon enn sist, og ikke utstede garantier. De politiske alternativene i 2017 vil være langt mer uklare. Det eneste sikre er at Høyre/Frp og Arbeiderpartiet blir hovedmotstandere.

Det vil derfor være større aksept for ikke fullstendig å låse alle posisjoner. Det blir også lagt merke til at Trine Skei Grande gir Jonas en sjanse. Antyder en bitte liten åpning. Den første testen er asylinnstrammingene fra Listhaug. Da må Jonas Gahr Støre komme sentrum i møte.

Det eneste som kan få Venstres ledelse til å vurdere et samarbeid med Arbeiderpartiet, er dersom Frp i regjeringsposisjon polariserer flyktninge- og asyldebatten i samfunnet så sterkt at grasrota i Venstre ikke kan leve med det.

Venstrefolk jeg snakker med opplever det som svært ubehagelig å observere det de oppfatter som et parti som systematisk nører opp under innvandringsmotstanden med sin retorikk. Blir dette oppfattet som politisk umulig å bli assosiert med, kan hensynet til nettopp det, trumfe lojaliteten til et borgerlig prosjekt der Frp er med i 2017.

• Les også: Hun har de mest utro velgerne i landet

Ikke samarbeidsavtale

Det blir først på neste års landsmøte samarbeidsdebatten i Venstre tas fullt ut. Utfordringen for partiledelsen blir å beholde regien på prosessen i de kommende månedene, gjennom asyldebatt i Stortinget i vår, og forhandlinger om statsbudsjettet i høst med knallharde krav om grønt skatteskifte.

Det mange her i Tønsberg oppfatter som en mulig konklusjonen hvis de borgerlige vinner valget, er at Venstre ikke undertegner en forpliktende samarbeidsavtale med Høyre/ Frp-regjeringen en gang til.

Prisen for avtalen, tross gjennomslag i enkeltsaker, har vært for høy. Mange av partiets potensielle velgere oppfatter at partiet i praksis sitter i regjering og dermed får medansvar også for de sakene som smerter mest.

Hensikten med å si nei til en ny avtale, er å legge en så stor avstand til Fremskrittspartiet som mulig, uten å bidra til en regjering ledet av Arbeiderpartiet.

I så fall en dårlig nyhet for Erna Solberg. Hennes regjeringsprosjekt kan framstå som mer usikkert enn i dag uten en forpliktende avtale i Stortinget.