Under det amerikanske presidentvalget håpet jeg at Donald Trump ville vinne over Demokratene og etablissementet i Det republikanske partiet. Ikke på grunn av personen Trump, med sin endeløse strøm av lite gjennomtenkte utfall, som mange rettmessig har reservasjoner mot, men grunnet hans populære politiske program.
Trumps politiske plattform er hentet nærmest ordrett fra det sentrumsorienterte Reformpartiet, som Trump kjempet om nominasjonen for i 2000, før han trakk seg på grunnlag av partiets mikroskopiske vinnersjanser.
Dermed har ikke jeg vært like urolig for Trump som andre. Skremselsscenarioene virker ikke like troverdige når man ser Trump for hva han er: en reformparti-kandidat som kuppet den republikanske nominasjonen.
- Les også: Donald Trump grep sjansen
- Les også: Trump er en advarsel
Forsvar av territorialstaten
Den kanskje største blokken til nå i Trumps presidentperiode, har vært forsvaret av territorialstaten. Innen handelspolitikken har han lagt omstridte handelsavtaler som TTIP og TPP på is, og truet med høye tollsatser mot bedrifter som flagger ut. En slik tilnærming blir tatt vel imot i det amerikanske rustbeltet, som er preget av nedlagte fabrikker og masseledighet.
Med det signaliserer Trump også noe nær sagt alle land utenom et fåtall vestlige, som tilfeldigvis raser relativt til resten av verden, holder som en selvfølge: at nasjonale myndigheter skal først og fremst hevde sine egne borgeres interesser.
Det kan bære frukter. Siden Trump ble erklært som valgvinneren i november, har de amerikanske markedene vært i meget god form grunnet positive forventninger (selvsagt kan dette også tilskrives en rekke såkalte «executive orders» om satsning på infrastruktur, nedbygging av det offentlige og deregulering av industrien, samt intensjoner om skattekutt).
Han har videre påbegynt arbeidet med styrkingen av den sørlige grensen og intensivert utsendelsen av illegale innvandrere. Det praktiske skillet mellom lovlige og ulovlige innvandrere, er i øynene på flere titalls millioner amerikanere kun en selvfølgelig håndhevelse av det eksisterende lovverket.
I tillegg har han forsøkt å innføre innreiseforbud fra land som representerer en særlig sikkerhetsrisiko, stadig skutt ned av domstoler som ønsker å utvide den amerikanske grunnloven til å gjelde alle verdensborgere.
En kraftig begrensning av innvandringen fra de berørte landene er et naturlig veivalg for ikke å gjenta de gedigne feilskjærene til Vest-Europa - som man kan se resultatene av i de multikulturelle utstillingsvinduene Molenbeek, Malmø eller forstedene i Paris - også på den andre siden av Atlanterhavet.
Det er ikke uten grunn at den slags politikk er overveldende populær, selv blant europeiske velgere. Chatham House utførte i februar en stor meningsmåling over ti europeiske land, og fant at 55 prosent støttet stans i innvandring fra muslimske majoritetsland, mens bare 20 prosent var imot.
Trump-doktrinen
Utenrikspolitisk representerer Trump – foreløpig, vel og merke – et helt nødvendig steg vekk fra foregående administrasjoners harde intervensjonslinje. Bare ved å være imot en militær avsettelse av Assad-regimet, som kontrollerer de største byene i Syria, og tilfeldigvis de områdene av landet hvor radikale islamister ikke herjer, kan valget av ham muligens ha hindret den verste utenrikspolitiske blemmen siden Irak-krigen.
Der etablissementet i begge partier, samt diverse medier, fremstiller det som en tragedie når radikale islamister dyttes ut av Aleppo, men en frigjøring når tilsvarende skjer i Mosul, har Trump konsistent posisjonert seg mot radikal islamisme.
Der den øvrige eliten har vært ettergivne overfor Kina og søkt en hard konfrontasjonslinje overfor Russland, har Trump gjort det stikk motsatte (begge sider avviker dermed fra en mer balansert tilnærming til de to statene).
Ved å presse på for en jevnere byrdefordeling innen Nato, som kan ha hatt en viss effekt på europeiske forsvarsbudsjetter allerede, dytter han Europa i riktig retning sikkerhetspolitisk.
Russland, med et BNP på størrelse med det til Italia, utgjør en regional trussel på grunn av en kraftig økning i deres relative militære styrke. Det skyldes en sammenhengende nedrustning i europeiske stater som lenge har vært gratispassasjerer i Nato.
- Les også: Akademisk frihet i Trumps Amerika
- Les også: Tastaturkrigeren i det hvite hus
Ståkarakter
Helsereformen har blitt omtalt som Trumps største nederlag til nå. Men lovforslaget som falt virket langt mer farget av den republikanske talsmannen i Representantenes hus, Paul Ryan, enn den var av Trump, som tidligere har luftet støtte for en mer offentlig ordning.
Når det kommer til Russland-bånd og påstander om at Trump har blitt overvåket av Obama, er det for tidlig å trekke sikre slutninger, da alt man ser til nå er en masse røyk uten ild, ofte en indikasjon på høypolitisk spill.
De store karaktersvakhetene til Trump, som selvsagt trekker kraftig ned, behøves ikke gås dypere inn på, siden dette har vært medienes hovedfokus. Summa summarum tror jeg han til tross for disse, og en del forventet, sunn motgang fra de øvrige maktgrenene, så langt har gjort seg fortjent til en firer på terningen.
Følg debatten: og
