Hopp til innhold
Kronikk

Stivbeint

Dårlig bevegelighet gir dårlig fotball. Og norske spillere er stive som stokker.

Fotballspiller tøyer ut etter trening

Bevegelighetstrening har for liten plass i fotballen. Skal vi få en nivåheving av norsk fotball må det tenkes nytt, og det vi må ta tak i først er nettopp fleksibilitet og bevegelighet, hevder kronikkforfatteren. (Illustrasjonsfoto)

Bevegelighet og fleksibilitet er svært viktig for en fotballspiller. Norske spillere har et så dårlig gjennomsnittlig nivå at hvis vi sammenlikner det med løping, så kan de knapt småjogge.

Gitt at vi trener ungene våre stive allerede før tenårene, så forklarer det langt på vei nivået på norske spillere og om hvilket område vi har mest å vinne på.

Så hvorfor tar ingen opp problematikken rundt fleksibilitet og bevegelighet? Hvorfor skraper man bare overflaten med ord som allsidighet og hurtigteknikk uten å si noe særlig om hva det er eller krever? For hvis allsidighet og hurtigteknikk er viktig, så må det da være mer interessant å diskutere hvordan fotballen ivaretar dette.

Eller er det nettopp det den ikke gjør? Eller hva med at klima bare handler om mindre spilletid på bane gjennom året og at vi derved snakker opp kunstgress? Hva taper vi på det? Og hvor kom behovet for tidlig spissing inn i bildet?

Stive spillere på harde baner

Poenget er at norske spillere er stive som stokker, til dels svært skjevtrente og har derfor høy skadefrekvens og frafall. Det er svar eller forklaring på alle ovenstående spørsmål, og det beskriver hovedutfordringene til norsk fotball. Før vi løser dette får vi ikke nivåheving av betydning. Punktum!

Norske spillere er stive som stokker.

For dårlig fleksibilitet har redusert mulighetene våre og ført til en elendig kultivering av bevegelighet. Selv det medisinske apparatet i norsk toppfotball vet at man som skadet, stiv eller skjevtrent ikke er på langt nær den beste spiller – eller kriger – man kunne vært.

Nå har vi i tillegg kunstgress som forsterker problemet ytterligere. Det har mindre friksjon og er hardere enn naturgress. Det igjen krever bedre teknikk og gir derfor en paradoksal problemstilling: bedre teknikk krever bedre bevegelighet, men kunstgress er hardere og gjør spillerne stivere!

Mye vanskeligere å dyrke kirsebær der også.

Kulda må regnes med

Dessuten vet vi at bevegelighetens akkompagnement gir mer eksponentielle enn lineære modnings- og forløsningskurver, i tillegg til å gi best skadeforebyggelse. Slik sett utgjør både kunstgress og tidlig spissing to fattige konsekvenser av dårlig bevegelighet.

En samtidig vurdering av kulda som gjør oss stive tilsier bare at vi har mer å jobbe med før vi kan spise bær med de store.

Så, vi må derfor tenke nytt, og de soleklare områdene vi må ta tak i først er nettopp fleksibilitet og bevegelighet.

Og hvis noen grøsser ved tanken, så forteller det egentlig alt om behovet. Norsk fotball har et middelmådig øvelsesutvalg og en svært mangelfull tilnærming og kvalitet på undervisning og gjennomføring av uttøyning. Derfor er også bevegelighetstrening og -muligheter sterkt begrenset.

Før vi løser dette får vi ikke nivåheving av betydning.

Det er mulig

De siste par tiår har jeg observert alle aldre, nivåer og begge kjønn i norsk fotball og jobbet tett på noen eliteseriespillere i en periode. Det finnes individuelle unntak, men bevegelighetsnivået i norsk fotball er en stor utfordring og et tilsvarende stort potensial.

Det er altså ikke på fotballfaglig kompetanse eller ildsjeler det skorter, men på bevegelighet.

For å starte et sted vil for eksempel smerten vi ofte forbinder med uttøyning være mulig å unngå ved at man tøyer litt annerledes, mer til stede og med pusten godt på lag.

Det er en tålmodighetsprøve for mange, men definitivt lønnsomt, og det finnes gode kombinasjoner av øvelser og teknikker på området som utvikler mer optimale spillerkropper og psykologien i individet samtidig, enn det som benyttes per i dag.

Det er også svært viktig å forstå hvor fordelaktig det er å være så sterk og fleksibel som mulig – samtidig.

Det kan maksimere samtlige kvaliteter en spiller kan trene opp, særlig hvis man utnytter naturlige leddutslag slik kroppen er bygget for. Da kan man bruke effektive treningsverktøy for balanse, propriosepsjon, koordinasjon, teknikk og hurtighet som fotballen mangler. Og lek.

Følgelig kommer også utvikling av mer hurtighet, styrke, kontroll og presisjon i hele og større bevegelsesbaner. Og, ved innlæring av all ny ball- og kroppsteknikk vil fleksible muskler potensielt trenge færre repetisjoner av spilleren og vil samtidig øke muligheten for trening hvor kroppssidene kan lære av hverandre.

Vi trener ungene våre stive allerede før tenårene.

Bevegelighet en nøkkel til framgang

I tillegg gir mer fleksibilitet utvidet kontakt med hele muskulaturen ved uttøyning, ikke minst med den skjelettnære delen. Det i sin tur øker muligheten for frigjøring av langt mer lagret energi ved dynamisk uttøyning.

Bevegelighet stimulerer også modning og forløsning av mentale kapasiteter, samt mottakelighet for mer subtile elementer som for eksempel manipulering av tyngdepunktet. Herunder ligger også regulering av spenning i spilleren basert på oppmerksomhet, pust, retninger og tyngdepunkt.

Mye kunne vært sagt om hvert enkelt tema, men det viktigste er at ved å unnlate å ta tak i stivheten alle vet er der, så har vi ikke bare feilet grovt, men også gått glipp av en gullkiste av muligheter.

Dette bør endres av den enkle grunn at stivhet aldri har gjort fotballspillere bedre på noe som helst.

Tvert imot.

Følg NRK Debatt på Facebook