Se det for deg:
«Nå er det din tur, rebellen vår!» sier styreleder Grete og smiler lurt ved møtebordet. Kollegene er spente.
«Visst faen!» svarer Arne-Geir som nettopp kapret jobben, etter å ha sendt søknad på stillingen fra mailadressen «yomoddafokka@hotmail.com». Det dirrer av skrekk i slipsene rundt bordet ved lyden av banneordet, men så husker de at han er ansatt for å få ting til å skje.
De utgjør en innovativ bedrift som både har en rebell og en introvert ansatt. Han er humørsjuk og vrang, men det er rebellen deres, og skal visstnok være den som kan få sving på saker og ting.
«Du er en rebell. Det er så viktig», får Arne-Geir høre.
Ofte føler man seg truet av personer som skaper uorden i rekkene. Får man dem inn i en forutsigbar kategori, føles det mye tryggere.
Oppskriftsrebell
For en ukes tid siden målbar Aftenposten-kronikken «Slipp rebellene fri!» av Annicken R. Day (med tittelen «gründer, Corporate Spring») at man måtte ansette rebellene, de som gjør opprør, de som er vanskelige å ha på møter.
Kronikken inneholder mange poenger, som på sett og vis er viktige; den hyller toleranse for ulike egenskaper hos folk – selv om dette overskrider konforme rammer for møteskikk og bruk, eller jobbpolitisk korrekt kutyme.
Likevel kan oppskriften på «rebellene» i kronikken begrense og høytideliggjøre enkelte egenskaper inntil det kvalmende. Post-it-lapper merker søkere i to farger på jobbintervjuet: Neongrønt eller beige. Rebell eller konvensjonell. Der hensikten fint lyder å gi rom for nyanser og bryte det konforme, blir det fort en form for kontroll. «Gå for gærningene!» «Ja! Vi satser på en gærning!» Kronikkforfatteren har nok selv et utvidet begrep for «rebell». Men det blir lett adoptert som en forutsigbar standardversjon av begrepet «rebell» – på godt bestemor-norsk: «urokråke»: Lille Olemann som bråker og søler på hekleduken. Olemann er en grapsefant, men han er sjarmerende og leker rundt. Det gjør lille Lise også, men Olemann bråker så mye at hun ikke får sjansen.
Gir rom for motstrøms
Det handler om tillit, hevder kronikkforfatter Day. Og ja: Men til hva? Til at begrepet man har på forestillingen om hva rebellen er, stemmer? Ut ifra forhåndsdefinerte egenskaper som «bråkete, kranglete, vanskelig»?
Det er bra å få fram at motstrøms mennesker ikke bare er vanskelige, men faktisk er de som drar ting videre, overskrider grenser og bygger broer til den andre siden av det som er konvensjonelt. Men når gitte egenskaper skisserer en uniform for rebeller, begrenser det folk innenfor merkelappen: Man må kle seg rebelsk. Man må være uhøflig og bråkete. Hvis ikke svarer man ikke til forventningene.
Når uniformen går foran personen inn døra til jobbintervjuet, så tilslører den mennesket bak.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Skape orden i kaoset
Vi finner trendenes gjenklang også i diskusjonen om introverte versus ekstroverte, som kom på dagsorden for fullt da boka Quiet av Susan Cain kom i 2012. Her ser vi samme type måten å kontrollere personlighetstyper. Kjennetegnet på introverte listes opp som «stille mennesker» som man må hale ordene ut av. Rebellen er uniformert i tatoveringer og høylytt smelling med tyggis. Den innadvendte fremtrer i beige og brunt.
Merkelapper som dette kan begrense folk. «Jeg er en introvert», blir en opphøyd sannhet – både for enkeltmennesket som puttes i båsen, og for den som møter det beige ytre. Hvis den introverte en dag kommer med fargesprakende bukse og skjerf, får vedkommende kommentarer fra damene i resepsjonen: «Nei du, så sprek du var i dag!». På vei inn i møtebordet lyder den fryktede: «Å hoi! Se der kom rebellen ut av skapet!»
Tiltagende masseproduksjon av manualer for jobbintervjuer fyrer opp under dette. Som rekrutteringsfirmaet Monsters «Ti enkle regler for å ansette de beste menneskene».
Her utelukkes de innadvendte. Rebellen forherliges. Det er viktig å stake ut en kurs med rom for alle. Men når merkelappene blir sort-hvite får det stigmatiserende konsekvenser. Rebellen som synes hun er fin i beige og brunt, takkes for oppmøtet og strykes deretter av listen over kandidater til jobben. Den fargeglade introverte har droppet å søke stillingen, på grunn av mismatch med beskrivelsene under «Du bør være» i stillingsannonsen (som ofte innledes av setningen: «Utadvendt, sosial og glad i folk».
Konvensjonell rebell
Merkelapper blir fort bastante og selvhøytidelige. De virkelige rebellene vil fort falle ut av systemet. Ordet rebell beskriver jo en person som ikke innordner seg konvensjonell skikk og bruk, men som sprenger grensene. En som tvert imot ikke lar seg begrense av en klart skissert ramme.
Merkelappene setter grenser. Innenfor grensene blir rebellen konvensjonell. Uniform-rebellene blir innkalt til jobbintervjurunde nummer to.
