Se debatt om denne kronikken i Dagsnytt 18 etter kl 18:00 her.
ISILs forferdelige fremferd i Syria og Irak vekker avsky og krav om handling. Selv om ISILs handlinger er ekstreme, sammenlignet med andre pågående konflikter, er fremveksten av stadig nye væpnede grupper noe verden må ta inn over seg. Dette krever at både Norge og verdenssamfunnet tar en debatt om hvordan man forholder seg til ISIL og andre ikke-statlige, væpnede grupper i dagens konflikter. For Norge er dette blitt spesielt viktig nå som landet skal delta i den væpnede konflikten i Irak.
Røde Kors er negativ til et nytt lovforslag fra Justisdepartementet som søker å kriminalisere all deltakelse i væpnede konflikter, som en del av en ikke-statlig væpnet gruppe som for eksempel leiesoldatselskaper, terrorgrupper eller opprørsbevegelser. Men dette bidrar ikke til å ansvarliggjøre de væpnede gruppene. Snarere fratar man dem ansvar, siden de kriminaliseres uavhengig av sine handlinger.
En mer ansvarlig tilnærming fra regjeringen ville være å søke å straffe nordmenn som lar seg rekruttere til en væpnet gruppe som de vet, eller burde vite, utøver krigsforbrytelser, folkemord eller forbrytelser mot menneskeheten. Det nåværende forslaget fra Justisdepartementet tar ikke inn over seg at ikke-statlige væpnede grupper ikke er begrenset til Syria, Irak og ISIL, dette er en global utfordring. En utfordring som hverken kan forties eller effektivt forbys ved lov. Det ville være å gjøre en bjørnetjeneste mot ofrene for ISILs forferdelige herjinger, men også mot ofrene i Nigeria, Den demokratiske Republikken Kongo eller Etiopia.
Ansvarliggjør enkeltpersoner
Den viktigste hensikten med Humanitærretten (også kalt krigens folkerett), er å begrense de humanitære lidelsene i konflikt. Grunnpilarene i denne delen av folkeretten ble verdenssamfunnet enig om i perioden fra 1863 til 1949, en tid hvor konfliktene pågikk mellom stater.
Men selv om humanitærretten som kommer til anvendelse i interne konflikter (borgerkriger) er mindre utfyllende, er reglene som gjelder her like forpliktende for de ikke-statlige væpnede gruppene som de er for staters væpnede styrker. Når Norge nå skal delta i en væpnet intervensjon mot ISIL etter invitasjon fra irakiske myndigheter, gjelder altså de samme humanitærrettslige forpliktelsene for ISIL som for norske soldater.
Humanitærretten er nemlig nøytral i den forstand at den ikke tar stilling til hvordan konflikten oppstod, den skiller ikke mellom «rettferdig» og «urettferdig» krig, men ansvarliggjør hver enkelt som deltar for de handlinger vedkommende utfører. En slik ansvarliggjøring krever imidlertid at verdenssamfunnet aksepterer at også væpnede grupper skal etterfølge internasjonal humanitærrett til tross for at stater ikke ønsker å anerkjenne disse gruppene som annet enn terrororganisasjoner.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Kriminalisering hjelper ikke ofrene
Det norske lovforslaget er i tråd med en global utvikling hvor stater i liten grad har vært villige til å snakke om at væpnede grupper må overholde internasjonal humanitær rett.
Retorikken har heller vært at disse gruppene er å anse som terrorister, og at de derfor verken har plikter eller rettigheter etter folkeretten. Fra et humanitært perspektiv har dette hatt store negative konsekvenser for tilgang til ofrene for volden, mennesker som trenger assistanse. Med den kontrollen væpnede grupper har over områder i dagens konflikter er det ikke mulig å sikre humanitær tilgang ved utelukkende å kriminalisere disse gruppene.
Det er avgjørende at også politiske motstandere understreker at etterfølgelse at humanitærretten kun har som mål å sikre en viss grad av humanitet på alle sider av konflikten. Den forplikter alle, uavhengig av ideologiske, politiske eller militære målsettinger.
Avhengig av dialog
I iveren etter å ta avstand fra væpnede grupper kan heller ikke verden tillate seg å forkaste tiltak som søker å begrense krigens lidelser. I tradisjonelle konflikter mellom stater var det vanlig med normal diplomatisk aktivitet for å legge til rette for fredsforhandlinger, våpenhviler, fangeutveksling og andre tiltak for å begrense de humanitære lidelsene. En lignende tilnærming har Røde Kors til dagens væpnede grupper.
Vi er helt avhengig av dialog for å få tilgang til ofrene for konflikten. Siden Røde Kors ble dannet for 150 år siden har vi hatt dialog med alle parter i konflikter for å få dem til å respektere beskyttelsen av sivile. Dette vil vi fortsette med, uavhengig av om det er norske militære, Taliban eller ISIL. Væpnede grupper eksisterer, mange av dem med like stram organisering som statlige styrker, og verdenssamfunnet har et felles ansvar for å sikre at de oppfyller forpliktelsene de har etter folkeretten.
Røde Kors vil i tiden fremover ta initiativ til diskusjoner både nasjonalt og internasjonalt om hvordan vi kan sikre at disse væpnede gruppene respekterer de grunnleggende prinsippene som ligger til grunn for Genèvekonvensjonene og menneskerettighetene. Skal fremtidens væpnede konflikter bli mer humane må Norge og andre stater tørre å anerkjenne disse gruppenes ansvar for å overholde forpliktelser etter humanitærretten.
