Sigrid Bonde Tusvik er fast spaltist i Ytring, på radio og nett.
Tiden da store menn ber om unnskyldning er over oss. Det vil ingen ende ta virker det som. Det passer fint. Både før og etter nyttår skal man jo ha tid til ettertanke.
Som Logan Paul for eksempel, en av verdens mest populære youtubere. Jeg hadde aldri hørt om denne 22-åringen som 15 millioner fans følger, før jeg leste om han i Vanity Fair. Logan Paul delte en video på nyttårsaften der han filmer en hengt mann i «selvmordsskogen» i Japan.
Han står og ler og tuller. Han opplevde en storm av hat etterpå. Paul har selvfølgelig lagt seg flat. Først en melding på Twitter, før han til slutt skjønte at han måtte lage en snutt der han gråtkvalt sier han har gjort noe feil. Han ber ikke om tilgivelse. Noe han selvfølgelig får.
De fleste som følger Logan Paul, er barn og unge som syns han er en helt crazy fyr, som finner på helt sjuke ting og lever et misunnelsesverdig steinrikt liv.
Men når man leser om slike stormannsgale tjueåringer, som ikke skjønner at det å legge ut morovideo om selvmord ikke er noe morsomt i det hele tatt for folk, så er det umulig å ikke tenke på alle disse mennene som i disse dager, uansett alder, må stå skolerett og be pent om tilgivelse.
Trond Giske, på langt nær så ung som Logan Paul, og uten sammenlikning for øvrig, har også tydd til å være modig i Dagsrevyen og ydmyk på internett for å be om unnskyldning. På lik linje med en haug med andre #metoo-menn har han skrevet at han beklager at hans oppførsel har påført andre ubehag og problemer ved sin tidligere adferd.
Slik Davy Wathne ba om unnskyldning overalt hvor han fikk spalteplass og mente det var tiden det var noe galt med og at kvinnene ikke tålte en røff tone på jobben.
Eller som komikeren Louis C K som også ba om unnskyldning for å ha insistert på å få runke foran kvinnelige kolleger. I et innlegg i New York Times nevnte han ordet «beundre» fem ganger. Og i unnskyldningen til Logan vet vi at han elsker at også denne videoen får klikkrekord.
I alle disse tre unnskyldningene ligger det enorm selvtillit. En selvtillit jeg tør påstå er typisk herrevennlig.
Med Paul Logan er det ikke seksuell trakassering, men mer et menneskelig overtramp som kan sammenliknes med de andres stusslige unnskyldninger. For disse mennene har fått lov til å herje på så mye de vil, med sin posisjon og makt.
Uansett om du er 51 eller 22 år gammel, må du fra nå av skjønne at det å forsyne seg av verden og ville ha i pose og sekk, dessverre får en bismak når folk som er blitt krenka, får muligheten til å si ifra.
I Arbeiderpartiet virker det som de har holdt ut litt for lenge. Trond har flørta åpenlyst med alt og alle, han er sjarmerende og har hatt selvironi på sin egen attityde. Utallige sketsjer og TV-serier florerer med Trond, der det først og fremst blir tullet med at han er en fitteprins ikke at han er en politiker.
Men så viser det seg, uansett kjønn, at hvis du blir alt for glad i makt, da blir du en dust.
Og som vi alle vet, de du møter på vei oppover, skal du også møte på vei ned. Ingen setter ut stige til Giske når han skal nedover nå.
I den hemmeligstemplede rapporten om den katastrofalt elendige valgkampen til Ap står det svart på hvitt: «Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?»
Trond Giske ignorerte råd og faglige innvendinger. De var uønsket, står det. Folk på kontoret satt jevnlig og gråt. Valgkampgeneralen Giske ga faen.
Vi i Norge er generelt snille med folk som blir tatt for ting, vi har lært av Tore Tønne-saken og tar hensyn så langt det går. De vi ikke er gode til å ta hensyn til, er de som gidder å si ifra. Den som velger å være hun som bryter tausheten og må stå i stormen i det skjulte.
Maktfolk som Giske må tåle å få høre det. Han har festa seg gjennom to kulturministerperioder og blitt beskyttet av altfor mange. Det er jækla synd når flinke folk som Davy, Louis, Logan og Trond må trekke seg fra offentligheten fordi de ikke klarer å oppføre seg som vanlig folk.
Ingen regel uten unntak her, #metoo-førsteelskeren, Donald Trump, som har grabbet kvinner på tissen i flere tiår, er den eneste som sitter godt planta i stolen, mens han tar seg på pungen. Vi får håpe rettferdigheten seirer og klarer å komme seg helt inn i det ovale kontor.
For tiden der makt og menn går hånd i hånd, er forhåpentligvis på vei ned stigen. Godt nytt år.
Følg debatten på og
