Hva skjer dersom du ikke får betalt regningene dine i tide? Eller du ikke får levert opplysninger som avgjør hvor stor pensjonen din blir? Svaret er at du taper penger på det.
Purregebyrer påløper. Pensjonsberegninger skjer også. Automatisk.
Hva var så grunnen til at du ikke fikk betalt og ikke fikk levert?
Her er to eksempler blant mine nærmeste. Det handler om en mann på 82 og en kvinne på 68. Begge er normalt oppegående pensjonister med grunnleggende digital kompetanse. De har brukt mobiltelefon, nettbank og e-post i mange år, og orienterte seg greit på nettet. De har til og med sine egne nettsider.
Likevel oppleve de at digitale systemer stenger dem ute.
82-åringen er pappaen min. Han klarte seg selv inntil nylig. Han var en oppegående, samfunnsengasjert pensjonist som var på nett, og som til og med drev sitt eget lille firma.
Så havner han akutt på sykehus. Diverse komplikasjoner gjør at han blir værende der i to måneder. Han har ikke tilgang på egen PC og bankkodebrikke, ikke engang internett.
Hvordan skal han få betalt regningene sine?
Ingen andre har tilgang til hans konto, det har han alltid tatt seg av selv. Jeg bor langt unna, men ringer til noen kreditorer og forklarer situasjonen. Enkelte av dem krever fullmakt fra ham selv for å iverksette betalingsutsettelse. En kompis av pappa tar med en bunke regninger (i papirutgave, ja) til banken og ber dem om å sørge for at disse blir betalt, men han blir først avvist.
Hva skal han gjøre nå?
Egentlig burde pappa få konsentrere seg om helsa si, om å bli så frisk som mulig. Digital utestenging forårsaker mye frustrasjon, og blir en tilleggsbelastning. Etter flere runder, og mye om og men, blir papirregningene til slutt betalt, og det koster hundre kroner per stykk.
Og det var bare den ene runden. Den digitale muren står der fortsatt.
Banken er bare én arena. Alle større private og offentlige operatører møter oss med digitale mer eller mindre selvbetjente løsninger: telefonselskapet, nettselskapet, alarmselskapet, kommunen, Nav…
Alle har sine portaler, med sine litt ulike løsninger, sine rekker av passord – og alternativt sine telefontjenester med utallige tastevalg og lange ventetider.
Ja, jeg vet at standardløsninger finnes – som å få oppnevnt verge, som å fylle ut fremtidsfullmakt slik at familiemedlemmer kan ivareta interessene, men her var det ikke tid til å iverksette noe av dette. Og når jeg gjennom hans opplevelser har sett dette på nært hold, kan jeg ikke si annet enn at vi har fått et ufattelig utålmodig samfunn.
Skal det være sånn at om du ikke henger med digitalt, så blir du umyndig?
Min tidligere svigermor, en 68 år gammel dame, er mitt andre eksempel. Hun har gjort som EØS-avtalen legger til rette for, og vært arbeidstaker i flere land i Norden.
Hennes problem oppstår når norske, danske og svenske pensjonssystemer ikke er godt koordinert. Hun opplever at hun ikke får uttelling for det hun har opptjent, og at hun blir skattet dobbelt for deler av pensjonen.
Når hun prøver å oppklare saken, møter hun ulike digitale portaler hvor enn hun henvender seg. Hun logger inn her, og laster opp dokumenter der, og ingenting skjer. Hva skal hun gjøre nå? Istedenfor at det lønner seg å ha hatt et svært aktivt arbeidsliv, får hun redusert kjøpekraft.
Digital utestenging forårsaker mye frustrasjon, og blir en tilleggsbelastning.
Det finnes mange historier som likner på disse. Det reiser noen grunnleggende spørsmål: Er det rimelig å forvente at digitale løsninger virker inkluderende for alle grupper? Hvor stor digital læringskapasitet kan kreves hos syke og eldre medborgere? Hva med dem som – i motsetning til våre to eksempler – ikke behersker internett?
Det å gjøre digitale løsninger til universalløsninger skaper behov for nye tjenester – digitalkyndige hjelpere som kan ordne med internett og datateknologi på vegne av dem som ikke får det til selv.
Dette skjer nok allerede ofte, der familiemedlemmer eller frivillige tar seg av slike oppgaver. Vanligvis foregår det i det stille, sånn at omfanget av behovet ikke er kjent.
Min tidligere svigermor har vært en slik hjelper. Nå har jeg også blitt det.
Det som er påvist gjennom statistikk og forskning i boken Den norske velferdsstaten, er at hjelp fra familie og pårørende, såkalt uformell omsorg, øker i omfang.
Internasjonal forskning viser dessuten at nettopp eldre, mennesker med fysisk eller psykisk funksjonshemning og kronisk syke står i fare for å bli rammet av digital ekskludering. Risikoen er større i distriktene, der folk bor spredt.
Det er også påvist sammenhenger mellom sosial og digital ekskludering. Det er innlysende.
For å få hjelp må man kjenne noen som er i nærheten og som har og får mulighet til å hjelpe. Men hva skjer når også de stenges ute av den digitale muren? Og hva kan egentlig de som jobber innenfor muren gjøre når de digitale løsningene ikke strekker til?
Så kjære planlegger, i privat og offentlig sektor, kjære ansvarlige politiker – vet du at det er slik det fungerer i virkeligheten? Hva gjør du med det?
Jeg synes det er fryktelig at min alltid positive, omsorgsfulle og samfunnsengasjerte far måtte oppleve å bli digitalt utmeldt. Dessverre rammer det flere enn ham.
Oppegående mennesker som kunne klart seg greit presses ut i hjelpeløshet fordi de som lager systemene ikke tenker nok på hvordan det er å befinne seg på brukersiden.
Jeg leser opp det jeg har skrevet for pappaen min. Han lytter, og tar en lang tenkepause.
– Kan du skrive at han døde av det, spør han.
