Kronikk

Stemmene fra gulvet melder forfall

Skal vi få flere arbeidsfolk inn i politikken, må politikerne kvitte seg med arrogansen.

Lise Sommerstad

Ungdomspolitikken er vår absolutt viktigste rekrutteringsarena, og slik systemet nå fungerer blir lærlinger stengt ute allerede før de får stemt ved sitt første valg, skriver murer og politiker Lise Sommerstad (Sp).

I sommer løftet Stian Olafsen i Ap spørsmålet i NRK Ytring: Hvor ble stemmene fra gulvet av?

Spørsmålet var nok ikke egentlig rettet mot arbeidsfolk på gulvet, men mot dem som ikke har rørt gulvet noen gang. Som arbeidskar vet han nok utmerket godt at stemmene på gulvet meldte forfall til møtet.

På dagtid, midt i uka? Stemmene på gulvet er på jobb.

En forklaring på hvorfor vi ikke engasjerer oss eller møter på møter er hvordan vi blir håndtert i rikspolitikken.

Vi er mange stemmer fra gulvet som river oss i håret og ikke vet hvor vi skal begynne når det tas beslutninger om det som angår oss, av folk som aldri har hatt med oss å gjøre.

Vi som ikke går i en sånn gul lånevest og lånt hjelm med «Besøkende» på, men i arbeidstøy.

Jeg er mer bekymret for kløften mellom oss på gulvet, og de som fatter beslutningene over hodet på oss.

Vi har laget et system som ekskluderer arbeidsfolk.

Jeg har vært politisk engasjert siden ungdomsskolen, og har tråkka byggebransjen i ti år. Jeg er murer, og jeg er folkevalgt.

En sjelden gang har jeg også måttet bevege meg ut i en industrihall eller en byggeplass med en gul vest og besøkshjelm som ikke passer. Det hører med når du er politiker.

Hver eneste gang har jeg ønsket intenst å kunne bruke mine egne arbeidsklær. Jeg vet nemlig hva de tenker om besøkende i kleine lånevester.

Jeg er oftere på den andre siden, i arbeidsklær, når det kommer «viktige folk fra kommunen» for å se hva vi på gulvet driver med.

Man føler seg litt som safaridyr. Jeg kan ha sittet i møte med de samme folka dagen før som folkevalgt, og de kikker rart på meg når jeg sier «Takk for sist» for å svare meg med litt «Ehee, hei, vi kommer fra kommunen vi».

No shit.

De samme folka kommer til å kikke nedlatende på meg i et kommende møte og forklare meg hvordan byggebransjen fungerer. At ingen har kompetanse nok, og ingen snakker norsk.

Arrogansen er kvelende.

Da er det vanskelig å ikke bli usaklig. Det er så grovt provoserende å høre slike karakteristikker om gjengen jeg jobber med, og er en del av. Det er enda verre at de ikke forstår hvor ufattelig nedlatende det er. Også mot meg. De forstår ikke engang hvorfor jeg hisser meg opp. Arrogansen er kvelende.

Dessuten kan vi heller ikke ta alt vi hører fra byggenæringens landsforening for god fisk, mener de. Ikke engang fagorganisasjonene våre er viktige nok.

Prøv dét i en annen bransje.

Beslutninger blir tatt, og innspillene fra gulvet var knapt verdt papiret vi printa dem på. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bitt meg i tungen for å unngå å si «Du vet faktisk ikke hva du snakker om» når vedtak skal fattes.

Jeg har gått tom for formuleringer, for å få en konsulent eller politisk broiler til å forstå hvorfor vedtaket vi nå er i ferd med å fatte, får negative konsekvenser for folka jeg skal dele matpausen med i morgen. Og kanskje måtte forsvare vedtaket overfor.

Det er nedlatende å tro de ikke får det med seg, det gjør de. De har bare ikke trua lenger.

Jeg er bekymret for kløften mellom oss på gulvet og de som fatter beslutningene.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har dratt ut et møte i landsstyret eller sentralstyret, og sikkert slengt ut noen ganske ufine gloser til mine politikerkolleger om at de ekskluderer deler av organisasjonen.

Vi arrangerer kurs, toppskoleringer og medlemssamlinger fra onsdag til fredag. Alle talentutviklingsprogrammer går på dagtid i ukedagene. Alle som vil klatre høyere enn lokallagsleder, forventes å kunne dra til Oslo opptil tre arbeidsdager for å delta på en form for samling eller skolering. Enhver valgkandidat under tretti forventes å kunne ta seg to uker fri rett etter sommerferien, for å gå skoledebatter.

Det er kanskje greit når du er student eller elev på videregående. Er du lærling, er det umulig å delta. Og har du ikke mulighet, vil valgkomiteen gi klar beskjed: Du blir valgt bort fordi du ikke er tilgjengelig.

De unge stemmene fra gulvet blir stengt ute før de får stemt ved sitt første valg.

Ungdomspolitikken er vår absolutt viktigste rekrutteringsarena, og på denne måten blir de unge stemmene fra gulvet stengt ute allerede før de får stemt ved sitt første valg. Arbeidsfolk skyves ut allerede mens de er i lærlingtida.

Dette er rett og slett et demokratiproblem. Vi mangler et perspektiv, mens et annet er overrepresentert: Jeg har ennå til gode å få en god forklaring på hvilken del av befolkningen som trenger å representeres av høyt utdannede unge, uten arbeidserfaring utenfor politikken.

Selvsagt er det vanskelig for alle i en fast stilling å stille til møte når man egentlig skulle vært på jobb. Min egen erfaring gjennom snart 12 år i politiske og organisatoriske verv er likevel at det er på grunnplanet i det private næringslivet det er mest problematisk. Vi har ikke fleksitid, og selv ikke et par timer med møte midt på dagen er særlig enkelt, når jobben din betyr at du må komme dit rett fra en gjørmete byggeplass.

De har bare ikke trua lenger.

Riktignok har noen av oss greie sjefer, men uansett hvor forståelsesfull en arbeidsgiver er, er de også nødt til å få regnskapet til å gå i pluss. Vi kan ikke ta oss fri for å sitte på møte, når overleveringsdato på et prosjekt nærmer seg fullføring og alle andre jobber det de er gode for.

Vi har laget et system som ekskluderer arbeidsfolk.

Det er ikke stemmene på gulvet det er noe galt med, det er den politiske strukturen vi har bygget som holder dem tause.