Kommentar

Stedet vi kommer fra

Berøringsangst overfor kristendommen er jevngodt med å nekte å bli kjent med seg selv.

Korsvandring i Oslo 2017.

Vår kristne kulturarv er vårt kulturelle DNA. Å ta avstand fra den kan fremstå som litt stakkarslig, skriver spaltist Olav Brostrup-Müller i Ytrings søndagskommentar. Bildet er fra Kirkens Bymisjons tradisjonelle korsvandring i Oslo i fjor påske.

Foto: Audun Braastad / NTB scanpix

Olav Brostrup-Müller er spaltist i radioprogrammet Ytring

Egentlig har den i seg alt, historien om palmesøndag: Den unge profeten som kommer ridende inn fra provinsen til hovedstaden på et esel, mens han vinker til folket. Så tar det bare fem dager før de jublende folkemassene har forvandlet seg til en rasende mobb, og vår mann blir offentlig ydmyket og deretter torturert i hjel. Palmesøndag er med andre ord en historie om hvor fort ting kan snu seg.

Fram til ganske nylig i norsk historie, var ordet «Palmesøndag» nok til å utløse et ras av tanker og følelser hos en vanlig nordmann. Slik er det også med «Den første sten», eller «Manna fra himmelen», for den del. Språket gir oss snarveier inn i rom som til vanlig står avlåst, der hyllene er fulle av ideer som er så komplekse at vi raskt mister målet. Slik er det også med både palmesøndag og hele påskebudskapet for øvrig: I løpet av én kort uke er det meste av menneskelig erfaring pakket inn i en eldgammel fabel – her er det funnet plass til svik og tvil, vekst og fall, bunnløs kjærlighet og et uforståelig hat, her er det undergang og revansje.

I løpet av én kort uke er det meste av menneskelig erfaring pakket inn i en eldgammel fabel.

Inntil nylig hadde vi et språk for alt dette. Men for de mest progressive blant oss er det åpenbart at vi snarest burde glemme både Gud og Jesus, og sørge for å fase dem ut av den offentlige bevisstheten, slik vi har gjort med andre overflødige ting - som telefonkataloger, revesakser og telegrafstasjoner. For selv om disse historiene er sentrale bestanddeler i vår kristne kulturarv, er det ikke gitt at den kulturarven er noe å trakte etter. Menneskelig erfaring kan jo være så mangt. Det er også mye fint i hinduismen, for eksempel. Og i Dungeons & Dragons. Og i tidlige episoder av Seinfeld.

Motstanden mot våre egne kristne røtter framstår som litt stakkarslig.

For Dante Aligheri hadde det vært meningsløst å skrive "Den guddommelige komedie" uten å kunne forutsette at leserne hans hadde inngående kjennskap til Det gamle testamentet. Det hadde de, selvfølgelig – og det samme hadde leserne til både Shakespeare og Ibsen. Det samme gjelder fjortenhundre europeiske malere det hadde gått an å navngi her. Vår kristne kulturarv er nøkkelen til å forstå kjernen i bildene vi omgir oss med og språket vi bruker.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis trenger å vite hvor mange dager det er mellom feitetirsdag og Kristi himmelfart, men det krever at man i det minste har en idé om at David kjempet mot Goliat. At Lots kone ikke klarte å la være å snu seg, og ble forvandlet til en saltstøtte. At Moses delte havet, og at Judas fikk 30 sølvpenger for å angi sin læremester. Vi blir fattigere for hver av disse historiene som mister sin kraft. Dette er vårt kulturelle DNA. Om vi faktisk tror på Gud og Jesus er irrelevant.

Vår kristne kulturarv er nøkkelen til å forstå kjernen i bildene vi omgir oss med og språket vi bruker.

Hvorfor dette ikke kan være et gangbart venstresidestandpunkt, for eksempel, har jeg aldri helt skjønt. Motstanden mot våre egne kristne røtter framstår tvert imot som litt stakkarslig, og ikke helt ulik den snusfornuftige humørløsheten man kan finne i en del norske sykkelfelt.

Verst av alt er at man ved å nekte å ta i kristendommen med ildtang, sender ballen rett over til populister som er mer opptatt av å bære korset rundt halsen enn å bære det i hjertet.

Ingen tjener noe på å gå inn for å lære minst mulig om kristendommen.

Det er, tross alt, stedet vi kommer fra.

HØR: Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.

FØLG NRK Debatt på Facebook