I går møtte vi olje- og energiministeren til et møte om kirkens engasjement mot Statoils tjæresandprosjekter i Canada. Ola Borten Moe har tidligere kritisert kirkens politiske engasjement. Hvorfor uttaler Den norske kirke seg i en så politisk betent sak? Burde ikke kirken heller holde seg til det evige og åndelige?
Spørsmålene har noe for seg. Kirken er ikke et politisk parti. Likevel må troen på Gud, som alle tings skaper og opprettholder, drive kirken til engasjement for skaperverket.
Verdier på spill
En kirke som kun er opptatt av indre kirkelige anliggender, svikter sin oppgave. Kirken må også tale ut i det offentlige rom når den ut fra sin trosoverbevisning mener at grunnleggende verdier står på spill.
Kirkemøtet 2012 mente at utvinning av olje fra Canadas tjæresand nettopp var et slikt spørsmål, da det enstemmig vedtok at Statoils tjæresandprosjekt ikke lar seg forsvare, ut fra hensynet til urfolks rettigheter, klima og miljø.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Evne til å handle?
Den norske kirke er ikke mot all oljevirksomhet. Men tjæresand er, etter kull, klodens verste fossile brennstoff, med CO2-utslipp per produsert fat som er over ti ganger større, enn for nordsjøolje. Albertas tjæresandbelte er verdens tredje største oljereserve. Utvinningen av hele ressursen, slik Canada går inn for, er uforenlig med målet om at den globale oppvarmingen ikke skal overstige to grader, hevder sentrale klimaforskere.
Statoil hevder at selskapet utvinner tjæresanden mer klimavennlig enn de andre aktørene som er til stede. Vel, Statoil har så langt lite å vise til, annet enn ambisiøse mål om CO2-kutt, som for øvrig tidligere Statoil-sjef i tjæresandprosjektet i Canada, R. Skinner, kaller «storytelling» for et norsk publikum (Teknisk Ukeblad, 15. mai 2012).
Med denne kunnskapen tilgjengelig settes det norske folk overfor et valg av betydelig tyngde. Har vi vilje til å ta klimatrusselen på alvor, og evne til å handle ut fra en tanke om nestekjærlighet for våre barn og barnebarn og verdens fattigste?
Menneskerettighetsbrudd mot urfolk
Den andre tunge problemstillingen som tjæresand aktualiserer, er kombinasjonen av massive naturinngrep med det vi betrakter som betydelige menneskerettighetsbrudd mot urfolkene i området. Urfolk er etter folkeretten selvstendige folk, med en nedarvet rett til å videreføre sin kultur, sine tradisjoner og sine leveveier innenfor sine tradisjonelle landområder.
I det aktuelle området i Alberta tegnet myndighetene juridisk bindende avtaler med urfolkene på 1870-tallet. Rettighetene disse gir, såkalte «Treaty Rights», har i senere tid blitt grunnlovsbeskyttet i Canada. I tjæresandindustriens navn synes det som om disse nå settes til side.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Tjæresandforekomstene i Alberta, med tildelte konsesjoner, dekker et sammenhengende område på størrelse med Hellas. Eller et område like stort som hele Nord-Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark til sammen. Området er hjemland for en rekke selvstendige urfolkssamfunn. De planlagte tjæresandinngrepene er så massive, at deres lovmessige rettigheter til jakt, fangst og fiske i eget territorium uthules fullstendig. Myndighetenes manglende overvåking av miljøgifter og konsekvenser for folkehelse er også en del av bildet.
Statoil er berørt av urfolksrettssak
Dette er bakgrunnen for at urfolkssamfunnet Beaver Lake Cree First Nation i 2008 stevnet Canada og Alberta for retten. Statoil er blant selskapene som er berørt av søksmålet.
Canada og Alberta har lenge forsøkt å få domstolen til å trekke saken, men i mars i år bestemte domstolen at Beaver Lake Cree First Nation har rett til å få prøvd saken. 10. desember i år vil domstolen kunngjøre dato for rettssaken.
I sin årsrapport om oljesand for 2011 skriver Statoil at Canadas grunnlov anerkjenner urfolks rettigheter, og at Statoil respekterer rettighetene til urfolk i prosjektområdet. Man unngår imidlertid å nevne at staten Canada samtidig trekkes for retten for brudd på grunnloven på dette punktet, og at Statoil dermed kan gjøre seg skyldig i medvirkning til brudd på urfolks rettigheter.
Viktig signaleffekt
Vi mener det derfor er tid for et modig valg av Statoil og regjeringen. Om Statoil og Norge trekker seg ut, ville dette etter vår mening gi en viktig signaleffekt som kunne bidratt i retning av en mer bærekraftig forvaltning av tjæresandressursen. Det hadde tydeliggjort, både for oss selv og for andre, at vår umettelige hunger etter naturressurser må forholde seg til visse grenser.
Et slikt valg ville tjene verdens klima, urfolks rettigheter, Statoils omdømme og Norges renommé som et foregangsland innenfor klima, miljø og urfolksspørsmål. Statoil er et oljeselskap med internasjonalt renommé, kjent for høye etiske standarder. Det samme gjelder Norge. Uten tjæresand kan vi beholde dette rennomméet.
