Min generasjon har hatt gleden av oppturen som kom i kjølvannet av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel. I yngre dager var vi bekymret for oljeutslipp og ulykker og vi bygget opp beredskap mot det.
Nå er vi ved et tidsskille. CO₂-utslippenes klimakonsekvenser reduserer etterspørselen og vil antakelig gi en mer moderat prisutvikling. Nye letelisenser kan ikke tildeles sammen med en sponsing fra staten på vegne av det norske folk.
En gang var det viktig å kartlegge våre olje- og gassressurser. Med dagens kunnskap om klimaendringer er det ikke lenger et påtrengende behov. Diskusjonen om iskanten var en blindgate.
På tide å si stopp
Vanlige folk kan ikke lenger være med å sponse oljeletingen på norsk sokkel. Og vi som er eldre, må si stopp til at vi legger spekulative forretningsideer med lange føringer på de neste generasjonene.
Flertallet på Stortinget lot seg i juni utmanøvrere av en uslåelig lobbyvirksomhet ledet av NHO og LO. De endret petroleumsloven midlertidig slik at de private investorene ikke lenger tar økonomisk risiko. Staten dekker det aller meste og sikrer privat lønnsomhet, til og med for samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter.
Investorene må ta risikoen selv
Alt skjedde under et trusselbilde av at verft, leverandørindustrien og FoU-virksomhet ville gå tom for ordre og ikke lengre kunne utvikle grønne prosjekter.
Uten denne omleggingen vil en rekke investeringer ikke bli gjennomført, fremholdt daværende konsernsjef Eldar Sætre i Equinor på NRK. Den midlertidige skatteomleggingen var helt nødvendig.
Samtidig tegner selskapet fortsatt et langsiktig, optimistisk prisbilde med USD 80 pr. fat. Hvilket gir solide resultater og all verdens evne til å finansiere egne prosjekter uten at staten tar over risikoen.
Glemt var Statsministerens utsagn fra årsskiftet: «vi skal omstille oss fra en økonomi med markerte etterspørselsbidrag fra oljevirksomheten, til stabilisering og etter hvert nedgang». Allerede 24. juni sendt Olje og Energidepartementet ut et høringsnotat med frist 24. august, om 25. konsesjonsrunde: 11 blokker i Norskehavet og hele 125 i Barentshavet. Nye lisenstildelinger kan forventes til høsten.
Flertallet på Stortinget lot seg utmanøvrere av en uslåelig lobbyvirksomhet ledet av NHO og LO, hevder kronikkforfatteren. Bildet er fra forhandlingene i juni. Fra v: Jonas Gahr Støre (Ap), Trond Helleland (H,) Siv Jensen (Frp). Bak: Ole Erik Almlid, adm.dir. i NHO.
Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixStatlig sikkerhetsnett
Stortingets vedtak er gjort, men nå må vi se fremover og derfor haster det enda mer med å gjøre det klart at nye lisenstildelinger må underlegges en mer ordinær skattelovgivning.
Vi vet i dag at sannsynligheten for funn er synkende, geologien er svært kompleks og kostnadene for infrastruktur i Barentshavet er enorme, særlig for gass.
Det betyr at selv store funn som ville blitt utbygget i Nordsjøen, trolig ikke har noen verdi. Hvis noen kapital- og ressurssterke selskaper er villige til å forsøke seg for egen regning, er det i orden. Men at staten skal sikre privat lønnsomhet, til og med for samfunnsøkonomisk ulønnsomme prosjekter, er ikke greit.
Økt risiko betyr mindre oljeleting
Vi står i et tidsskille. Olje og gass vil i økende grad bli erstattet av fornybar energi og vi må ikke bruke fellesskapets midler til å slåss mot en ønsket utvikling. Hvis de private investorene må bære full økonomisk risiko, vil det ganske sikkert føre til mindre interesse for nye letelisenser.
Med en riktig skattepolitikk vil dermed store områder på kontinentalsokkelen forbli urørt. Siste borehull kommer antakelig langt syd for iskanten. Diskusjonen om iskanten blir akademisk.
Nå må våre politiske myndigheter gjøre det klart at ved tildeling av nye lisenser er det slutt på statens sponsing og risikobæring.
Da kommer markedet på lag, slik at vi etterlever Parisavtalen.
