NRK Meny
Normal

Stakkarslandet

Det er først når man føler seg som et offer, at man har blitt ordentlig integrert i det norske samfunnet.

Mann i natur

- Selv har jeg lett desperat etter en billett inn i dette gullkantede fellesskapet av folk det er synd på. skriver Ytring-spaltist Olav Brostrup Müller.

Foto: Johannessen, Sara / SCANPIX

Olav Brostrup Müller er spaltist i Ytring, på radio og nett.

Før jul i fjor fant en framsynt og følsom rektor ved en skole i Bærum ut at det kunne være støtende for skolens minoritetselever å gå rundt juletreet.

Lapp ble derfor sendt med hjem, slik at foreldrene kunne frita ungene sine for den potensielt krenkende opplevelsen det er å labbe rundt et stygt pyntet grantre når man egentlig skulle hatt gym.

– Vi vil gardere oss og ikke tråkke over noen grenser, uttalte rektoren til Aftenposten.

Det har skjedd mye med norsk offentlighet de siste tiårene. I likhet med alle andre moderne, vestlige samfunn har en ny form for følsomhet etablert seg, og selv om den kanskje ikke akkurat har nådd ut til alle landets kommentarfelt, gjennomsyrer den i hvert fall våre offentlige virksomheter. Denne følsomheten tar innover seg at det finnes mer enn én legning, én hudfarge og ett livssyn her i verden. På høy tid, egentlig, og heller ikke til skade for noen – sånn i utgangspunktet.

For det er ingen som kommer til å dø at vi begynner å bruke kjønnsnøytrale pronomen. Det er ingen som kommer til å få sin seksualitet krenket av å gå forbi et reklameskilt der to menn er på kjærestetur til Syden. Og få vil hevde at det å sende paralympics på TV er det samme som å spytte på funksjonsfriske.

Det har blitt sagt at det er først når man føler seg som et offer, at man har blitt ordentlig integrert i det norske samfunnet.

De siste skal bli de første

Summen av all denne gode viljen kan likevel gi de aller mest tolerante av oss lyst til å ta en kald dusj innimellom. Ikke fordi vi er en gjeng med homofobe fjotter som hater folk med glutenallergi og fotprotese, men fordi vi har en snikende følelse av at den pågående kampen for å støtte og sikre de antatt mest utsatte blant oss, i virkeligheten er en dyrking av utsattheten selv.

Det har blitt sagt at det er først når man føler seg som et offer, at man har blitt ordentlig integrert i det norske samfunnet.

Ikke fordi vi ikke ønsker at folk skal ha det godt, men fordi vi de siste tiårene har jobbet så hardt for å løfte de svakeste, at det å være svak til slutt har fått en helt egen status.

I et offentlig kontorlandskap fullt av varm urtete og myke pledd, har en ny samfunnsorden gradvis tatt form: De siste skal bli de første.

I dette hierarkiet troner en liten gruppe med transseksuelle, døvblinde lulesamer med pakistansk opprinnelse og ADHD aller øverst: Jo flere antatte byrder, jo høyere status. Internasjonalt sett spiller Norge aller øverst i denne stakkarsligaen.

I dette hierarkiet troner en liten gruppe med transseksuelle, døvblinde lulesamer med pakistansk opprinnelse og ADHD aller øverst.

Derfor er vårt første spørsmål til folk ikke «Hva kan du bidra med?», men «Har du vondt noe sted?». Eller som det heter i deler av norsk skole: «Skal vi flytte det juletreet for deg?»

Nettopp derfor finnes det få begreper i det norske språk som nå uttales med større forakt en «politisk korrekthet». Det man i andre sammenhenger ville kalt normal høflighet, blir plutselig til noe som på en og samme tid er både arrogant og ynkelig.

Livet består av mer enn potensielle krenkelser

Selv har jeg lett desperat etter en billett inn i dette gullkantede fellesskapet av folk det er synd på. Jeg er heldigvis født venstrehendt, og kunne nok hisset meg opp over det lave antallet keivhendte statsråder eller bruken av det stigmatiserende uttrykket «venstrehåndsarbeid».

En del av hjernen min skjønner også at jeg burde be om erstatning for tapt skolegang, med nedverdigende saks-bruk og blekk smurt oppover hele håndbaken hver gang vi skulle skrive diktat. Vi burde sannsynligvis også gått inn for at det bare er vi keivhendte som får lov til å bruke ordet – keivhendte, slik at vi hadde hatt noe å arrestere dere ufølsomme høyrehendtjævler på hver gang dere gikk i fella. Men det blir litt mye å huske på i lengden, og livet består tross alt av mer enn potensielle krenkelser.

Mange av dem som påpeker diskriminering i det norske samfunnet gjør det med god grunn. Det betyr likevel ikke at alle de hensyn som tas, ofte uten at noen har bedt om det, nødvendigvis er av det gode heller.

For verken språket vårt eller den offentlige samtalen er en lekeplass som skal utstyres med støtdempende matter og typegodkjent fallunderlag. Det er selvfølgelig hyggelig å jobbe for at ingen skal slå seg, men enda hyggeligere er det kanskje å la folk få lov til å klare seg selv – uten at det kunngjøres for all verden at det er synd på dem.

  • HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.