Replikk

Stå sammen mot voldtekt

Likestillings- og diskrimineringsombudet arbeider for rettssikkerheten til alle som er utsatt for voldtekt. Både kvinner og menn.

Kvinnefronten

Kvinnebevegelsen har spilt en avgjørende rolle for å få voldtekt frem i lyset, men voldtektsdebatten må også handle om menn, skriver likestillingsombud Hanne Bjurstrøm. Bildet er fra en markering for kvinners rettigheter i Tromsø i sommer.

Foto: Øystein Antonsen / NRK

Kent A. Johansson har rett når han skriver at voldtektsdebatten også må handle om menn som blir voldtatt, i sitt modige innlegg på NRK Ytring, mandag 26. september i år.

Som likestillings- og diskrimineringsombud er jeg opptatt av at menn og kvinner skal stå sammen mot voldtekt for å skape et bedre hjelpeapparat, bedre polititjenester og større forståelse for og anerkjennelse av voldtektsofre sin situasjon. Slik jeg ser det har kvinnebevegelsen spilt en avgjørende og unik rolle for å få voldtekt frem i lyset. Kvinnebevegelsen har gjort det ved å kritisere hvordan politi og hjelpeapparat ikke fungerer godt nok i slike saker.

Denne kunnskapen skal vi også bruke for å hjelpe gutter og menn som er voldtatt.

Mer åpenhet gir resultater

For å gjøre det må vi se på hva som er felles for mannlige og kvinnelig ofre – og det tror jeg er mye. I tillegg må vi se om det er noen spesielle grep vi kan gjøre for å komme mannlige voldtektsofre i møte. Det betyr i praksis at vi må bruke et kjønnsperspektiv for å finne ut om det er noe spesielt som kjennetegner mannlig ofre og deres situasjon – i mulighet for åpenhet, samfunnets tabuer, mulighet og vilje til å anmelde og søke hjelp, i traumebehandling og reaksjonsmønstre. Et positivt trekk ved menns reaksjonsmønstre er at de anmelder oftere enn kvinner.

De tradisjonelle mannsrollene foreskriver at menn skal holde problemene for seg selv.

Det er også grunn til å tro at vi trenger et kjønnet fokus på mannlige ofre fordi mange av voldtektene skjer mellom menn. Vi må stille oss spørsmålet om hva det betyr for den voldtatte mannen at han er voldtatt av en annen mann. I tillegg må vi avvikle forestillingen om at menn ikke kan voldtas av kvinner.

Det er også slik at de tradisjonelle mannsrollene foreskriver at menn skal holde problemene for seg selv. Det vil i mange tilfeller resultere i ganske dysfunksjonelt reaksjonsmønster på traumer. Sinne, rusbruk, selvdestruktivitet og angst for å søke hjelp er vanlig.

Det er derfor viktig at menn selv forteller om sine opplevelser. Det vil gi press på politikerne og på hjelpeapparatet. Slik kan vi forhåpentligvis åpne opp et tabubelagt felt der synliggjøring og offentlig diskusjon er et terapeutisk poeng i seg selv for dem som er rammet.

Skjer oftere enn vi tror

Det er også et problem at for mange innen hjelpeapparatet er voldtekt av menn et ganske fjernt fenomen. Det forekommer sjeldnere enn voldtekt av kvinner – men det forekommer ifølge forskningen oftere enn det vi kanskje tror. Forekomsten av voldtekt noen gang i løpet av livet er 9,4 prosent hos kvinner og 1,1 prosent hos menn.

Følg debatten: Facebook og Twitter

Kent A. Johansson skriver at han føler seg usynlig i diskusjonen om voldtekt og han skriver at vi sjelden hører om menn som er blitt voldtatt. Det synet deler jeg. Jeg vil takke ham, og alle andre som nå står frem og forteller om hva de er blitt utsatt for. Det skal nytte, og jeg som ombud jobber for at det skal nytte.

Rettssikkerheten til alle som er utsatt for voldtekt, har prioritet hos meg.

Det skal hjelpe samfunnet, politiet, hjelpeapparatet å møte de som er utsatt for voldtekt på en bedre måte. Det skal også bidra til at vi, som Knut A. Johansson skriver, kan snakke med barna våre, uansett kjønn, om å ikke trå over andres grenser. Ivaretakelsen av alle voldtektsutsatte, og rettssikkerheten til alle som er utsatt for voldtekt, har prioritet hos meg, og må ha prioritet i alle deler av hjelpeapparatet og rettsapparatet.