HVIS JEG VAR STATSMINISTER
NRK Ytring har bedt seks kjente norske mennesker skrive hva de ville gjort hvis de var statsminister.
Helt siden jeg lærte om Nelson Mandela og Sør-Afrikas apartheidsystem på skolen, har Palestina vært en av mine hjertesaker. Hvorfor må historien gjenta seg? Apartheidstaten Sør-Afrika ble etablert i 1948 og varte i hele 54 år før omverdenen forstod at de måtte gripe inn ved total boikott for å få slutt på urettferdigheten.
I 1948 var det også en annen stat som ble opprettet, nemlig Israel. Tidlig på 1900-tallet begynte flere europeiske jøder å flytte til dette området i Midtøsten, med en kraftig vekst etter Holocaust.
FN bestemte seg i 1947 for å dele området opp i to stater, en arabisk og en jødisk. Palestinerne takket nei til forslaget mens jødene takket ja, men tre år senere erklærte de seg selvstendig.
De arabiske nabolandene gikk i 1948 til krig mot den nye staten Israel. Det endte med at rundt 800 000 palestinere ble drevet på flukt. Israel vant krigen i mai 1949 og tok kontroll over store deler av det som var palestinsk land ifølge FNs delingsplan fra 1947.
De tok den vestlige delen av Jerusalem, alt land som grenser til Libanon samt alt land sør i området. Årene som fulgte brakte mer krig, tvangsflytting av palestinere og okkupasjon av palestinske områder og naturressurser på Vestbredden.
Norge må handle
Norge trives som fødselshjelper for den såkalte fredsprosessen og Oslo-avtalene fra 1993 og 1995. De hadde som mål å gi palestinerne begrenset selvstyre, men det førte ikke frem, og Israel fortsetter å okkupere palestinske landområder.
Vi må gjøre mer enn å snakke, vi må handle. 135 av FNs 193 medlemsland – dvs. 80 % av jordens befolkning – har anerkjent Palestina som stat. I EU er det kun åtte land som har gjort det, bl.a. Sverige, for tre år siden. En skulle tro at det fikk snøballen til å rulle, men nei.
Frankrike, Spania, Portugal, Storbritannia og Irland har for flere år siden sagt at de i prinsippet er for anerkjennelse, men har ennå ikke fulgt opp. Palestina trenger ikke prinsipper, men at vi gjør noe! La oss ikke lenger vise oss feige og i verste fall bli det aller siste landet som viser solidaritet.
Hvorfor skal ikke palestinerne ha rett til sitt eget land? Hvordan kan vi unngå å gjøre noe for et folk som har blitt undertrykt i snart 70 år? Den internasjonale domstolen i Haag har slått fast at palestinerne har rett til sin egen stat.
FNs sikkerhetsråd har krevd full israelsk tilbaketrekning fra ulovlig okkuperte områder. Helt siden Israel ble opprettet har FNs sikkerhetsråd fattet nærmere 100 resolusjoner om israelske brudd på menneskerettighetene. Har det hjulpet?
Lær av historien
Det er bra at FN ser forskjell på rett og galt, men så ble jo FN opprettet for å hindre krig. Og for å danne plattform for dialog. Men nå er jeg lei av at dialog ikke hjelper i denne såkalte konflikten. Det er retorikk som gagner Israel. Israel fører krig! De okkuperer!
Da Nelson Mandela døde i 2013, sørget hele Norge, med både Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Alle de tre partiene var tidligere mot frigjøringskampen i Sør-Afrika. Ingen av dem ville slutte å selge olje til apartheidregimet.
I 1975 oppfordret FN alle medlemslandene til oljeembargo av Sør-Afrika, men vi måtte skrive 1987 før Stortinget gikk inn for boikott. Frp stemte imot.
Da Mandela døde, ble han hyllet av alle partiene som frihetsforkjemper og forbilde. Ingen vil snakke om hvordan partiene den gangen mente han var terrorist, og at det tok dem så mange år å boikotte Sør-Afrika. Det man heller vil fremheve, er at vi ga Mandela fredsprisen i 1993.
Året etterpå ble han den første svarte presidenten i Sør-Afrika. Den samme som Norge mente var en farlig mann fordi han støttet væpnet kamp. De samme argumentene brukes mot palestinerne nå. I dag skammer vi oss over at det tok så lang tid før vi handlet, og det kommer vi til å gjøre den dagen Palestina blir fritt igjen. Kan vi aldri lære? Må vi alltid være så opportunistiske?
Stans samarbeidet
Hvis jeg var statsminister, hadde jeg anerkjent Palestina som stat. Så hadde jeg gått inn for oljeembargo av Israel. Vi kan ikke samarbeide med israelsk oljeindustri som opererer på palestinsk jord. Vi kan ikke samarbeide med et land som okkuperer et annet land. Vi er først nødt til, bokstavelig talt, å få Palestina på kartet igjen.
Vi skal ikke godta grensene slik de er i dag, selv om det egentlig ikke finnes grenser. Grensene må det forhandles om, men først må Palestina anerkjennes og dermed bli gitt en sterkere forhandlingsposisjon. Samtidig må vi svekke Israels apartheidsystem ved å boikotte, deinvestere og sanksjonere.
Nå er ikke jeg statsminister, men så var det heller ikke Gro Harlem Brundtland som fikk Norge til å delta i frihetskampen i Sør-Afrika. Det var det folket og fagbevegelsen som gjorde.
I år bestemte LO seg for å boikotte Israel, så jeg håper med høstens stortingsvalg at statsministeren og folket vil følge etter i kampen om å frigjøre Palestina fra apartheidsystemet, okkupasjonen og kolonialismen de lider under nå.
«We know too well that our freedom is incomplete without the freedom of the Palestinians», sa Mandela en gang.
Når skal Norges statsminister forstå det?
Følg NRK Debatt på og
