Da jeg gikk på folkeskolen, hadde vi to keivhendte gutter i klassen. Skjønnskriftbøkene deres så riktig grisete ut. Vi skriver jo fra venstre mot høyre, og den ordningen er meget upraktisk for keivhendte. Til gjengjeld var de to klassekameratene noen racere i ballkast.
40 år senere fikk jeg vite av en venninne at det var hjerteløst å kalle Rolf og Kjell for keivhendte, det var diskriminerende ordbruk. Venstrehendt skulle det hete. Slik skulle det bli bra for dem som var skapt sånn.
Da den tid kom at jeg kunne stå på hodet i etymologiske ordbøker, forstod jeg at min strikte venninne hadde rett: Keiv betyr opprinnelig ’feilaktig, klønete’.
Men saken er at språket er likeglad med de historiske forhold. Fedreland er ikke bare fedres land, morsmål er ikke bare mors mål; forbrødring handler ikke bare om brødre. Keivhendte er ikke nødvendigvis noen klønemakere. Det betyr bare at folk skriver med venstrehånda, med keiva, som det heter.
Og så ryktes det nå at noen programledere i NRK har fått på pukkelen fordi de har talt om hvite og brune barn. Det er politisk ukorrekt å si at noen barn er brune (i huden).
Kritikerne mumler sitt mantra om at «språk er makt», og at ordbruken innebærer et skjendig overgrep mot barna det gjelder.
Ingen effekt på virkeligheten
Men her er man blitt for het i toppen. Noen barn har rødt hår, andre har svart hår – jeg vet ikke hva som rangerer høyest, men la oss anta at rødhårete gjør det. Dermed kommer de svarthårete i klemme, og især hvis de utgjør et mindretall. Da må man sette i gang med språklige eufemiserende (formildende) øvelser av den typen vi etter hvert kjenner så godt – krøpling, invalid, vanfør, handikappet.
I USA – det er derfra alt kommer – skal man ikke si blind, det skal hete visually impaired!
Sett så at man bestemte seg for at brune barn er en frase som må unngås. Sett videre at man fant opp en splitter ny betegnelse med samme referanse, men med mer behagelige konnotasjoner.
Men slike språklige manøvrer – i likhet med eufemistismer evneretardert og innsatt i stedet for henholdsvis evneveik og fange – har neppe noen varig effekt på virkeligheten. Språkreformatorer med politisk korrekt sinnelag har overdrevne forestillinger om språkets muligheter til å påvirke verden. Man forandrer ikke virkeligheten ved å bytte språklige etiketter på foreteelsene.
Påvirker neppe likestillingen
En retning som ble kalt «generell semantikk», hadde i sin tid på 60-tallet vind i seilene. Talsmennene for denne retningen så for seg at mange av fordommene som vanskeliggjør et friksjonsfritt samvær mellom mennesker, kunne fjernes ved språklig hygiene og semantisk opprydning.
Den idé at språkets kategorier bestemmer vår livsorientering, er en smule problematisk. At svenskene refererer til människa med hunkjønnspronomenet hon, påvirker neppe likestillingen, og det gjør heller ikke finnenes bruk av kjønnsnøytralt hän i tredje person entall.
Kong Harald skal i sin nyttårstale ha sagt at han vil «ha bort betegnelsen ’samfunnets svakeste’ om rusmisbrukere», leser jeg.
Der har vi den igjen, denne overtro på at manipulering med ord skal forandre virkeligheten. Legg merke til at kongen sier at han vil fjerne betegnelsen samfunnets svakeste – underforstått: Hvis undersåttene er lydige og foretar de filologiske justeringer som kongen foreslår, får denne utsatte gruppen bedre levekår.
Velmenende floskler
Slik skjer gang på gang, altså at man ved verbal triksing og semantisk sanering tror å fremme deres sak som man mener å hjelpe. Hos oss har den oppfatning også nådd kongelig nivå. Andre velmenende mennesker har høylytt gjort gjeldende en fordømmelsen av tradisjonelle ord og uttrykk av typen neger, sigøyner, eskimo, innvandrer, ikke-vestlig. Parolen er at disse uttrykkene må forbys helt og holdent. Bort med dem!
Men kongen sa mer: «I realiteten er noen av dem (de som blir omtalt som samfunnets svakeste) de sterkeste blant oss.»
Her kan jeg ikke motstå fristelsen til å bryte ut på tysk: wie beliebt?
Kongens nja
Kongens diktum høres unektelig tiltalende ut, men unnskyld, skal det virkelig være lov å snakke om «de sterkeste blant oss»? Hvis det finnes noen som er sterkere, må de være sterkere enn noen andre, som altså er svakere.
Har kongen ombestemt seg? Kan vi likevel snakke om at noen er svakere?
Medkjensle med folk som har det vondt og har det dårligere stelt enn flertallet, er fra alle synspunkter sett sympatisk. De som har det vondt, kan trenge vår støtte. Men hverken kongen eller vi andre bør klynge seg til den forestilling at manipulering med ord gjør synderlig fra eller til.
Politisk korrekte mennesker har som nevnt fått for seg – og fått flertallet med på – at ord som neger, sigøyner og eskimoer krenkende og snarest må byttes ut med afroamerikaner (hvis vedkommende bor i USA), rom og inuitt.
Slike reformatorisk innstilte mennesker har stor tillit til språket: De tror at dersom vi bytter språklige etiketter på utsatte grupper, vil vi unngå diskriminering og annen styggedom. Og Pippi får ikke lenger ha noen negerhøvding til far. Og Egners Hoa får ikke være en hottentott.
Ordenes betydning
På dette området skjer tingene fort. Det har nemlig i disse dager kommet et nytt tilskudd til denne gruppen av forbudte ord: lesbisk.
På den greske øya Lesbos mobiliserer en relativt liten innfødt befolkning seg mot bruken av lesbe og lesbisk. Øyboerne har sett seg lei på og kjenner seg krenket over at homofile kvinner omtales som lesbiske, og mener at betegnelsen bare kan brukes om dem som er født på Lesbos.
Forleggeren Dimitris Lambrou, som står i spissen for aksjonen, hevder at betegnelsen lesbisk er en krenkelse av menneskerettighetene til de 100 000 innbyggerne på Lesbos.
Vi samler noen tråder: Det er språkets natur at ordene beholdes uendret mens tingene forandres og de forhold som ordene opprinnelig betegnet, opphører å eksistere. Et viskelær er ikke av lær, et drikkeglass kan være av plast, et frikvarter kan vare i ti minutter. En mordbrann og et justismord behøver ikke å innebære at noen blir drept.
Språket er prinsipielt likeglad med de historiske forhold.
Ord betyr det de betyr, og hva vi lar dem bety. Hva de en gang har betydd, er likegyldig. For øvrig kan vi gjøre med det hva som passer oss best.
Følg NRK Debatt på og
