Analyse

Spenning til siste slutt

Det ser blått ut på papiret, men det kan torpederes uten at Hareide vil seire av den grunn. Snarere tvert imot.

Hordaland KrF.

Knut Arild Hareide har ikke overbevist nok av dem som faktisk avgjør samarbeidsvalget neste fredag. Derfor lever spenningen til siste slutt.

Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix

Kanskje var det hjertesukket til den ene av delegatene på Agders fylkesårsmøte fredag kveld som illustrerer hele KrF-prosessen best.

– Jeg misunner dere som er så skråsikre, sa han til de rundt 200 som satt i salen og de fascinerende mange som valgte å se på fylkesårsmøtet i et av Stortingets minste parti fremfor gullrekka på fredagskvelden.

For mens temperaturen stiger på fløyene i partiet, er det fortsatt sånn at det er de minst bastante delegatene som kan være verdt å følge med på i innspurten.

Det hele startet som en identitetskrise, nå er det blitt en representasjonskrise. Det er ikke sikkert den første blir løst. Og det virker sikkert at den andre vil vare.

KrFs superhelg har gitt opposisjonsalternativet vind i seilene og for alvor blåst opp striden om hvilke fylker som burde vært mektigere og hvordan ulike avstemningsmodeller kan flytte flertall og låse mindretallssynet.

Per nå skiller kun ni delegater mellom blokkene. I blå favør.

Av lørdagens 52 delegater, vant Hareides side 28.

Fra søndag til tirsdag velges totalt 37 ytterligere delegater. Her er det spenning til siste slutt.

Ingen av sidene kan puste ut ennå. Vi kan potensielt være inne i Knut Arild Hareides siste uke som partileder, eller den siste uken Erna Solberg kan se hun får støtte for et statsbudsjett.

Dessuten er det verd å minne om at ingen av delegatene møter med bundet mandat.

Identitet og representasjon

Identitetskrisen har hengt over KrF i årevis. Samarbeidsspørsmålet har derfor blitt utsatt eller kompromisset i hjel for å holde partiet sammen. Det er dette Hareide vil til livs. I høst har han innsett at en sentrum-Høyre-regjering ikke vil bli noe av. Derfor mener han KrF må velge på en måte som uansett bryter ett av 2017-løftene. Enten må man inn i Frp-regjering, eller så må man felle Solberg som statsminister. Hareide ville løse identitetskrisen med to råd: For det første ta et valg om å gå inn i regjering, for det andre å regjere med Ap og Sp.

Mange påpeker at KrF kan ende dette som et delt parti, poenget er heller at dette startet med et delt parti. Som måtte evne å ta en debatt. Identitetskrisen løses ikke ved ikke å ville ta et valg, fordi det er mest behagelig.

Hvis retningsvalget ender med å gå i ring, fremfor å velge side, vil det være et dobbelt-nederlag for Hareide.

Opptatt av tredje vei

Gjennom superhelgen har den gule siden fått styrket sin posisjon. Ved at det er holdt tre innledninger, ikke to, på stadig flere fylkesårsmøter. Det er avholdt fylkesårsmøter i begge opposisjons-forslagsstillernes hjemfylker, Agder og Møre og Romsdal, i tillegg er det åpenbart flere som synes rødt/blått-valget blir vanskeligere når det spisser seg til og man begynner å tenke på dagene etter 2. november. For mange er det stadig slik at det å ikke ta et valg nå, fremstår som det minst ubehagelige.

Fra Telemark, Agder, Hordaland, Trøndelag og Møre og Romsdal er det sendt delegater som har dette synet som sitt primære og skal stemme deretter. I Møre og Romsdal fikk sågar opposisjonsalternativet flest stemmer av de tre alternativene.

Det gule alternativet har tre forlokkende konsekvenser for mange: Solberg blir sittende, man slipper å gå i regjering med Frp, eller bli avhengig av SV.

Dersom røde delegater blir mer opptatt av motstandernes tap enn egen seier, er plutselig mye i spill.

Derfor var Hareides manus i Hordaland lørdag enda tydeligere på å advare mot den tredje veien. Spesielt ved å trekke frem langsiktigheten ved nok en gang å unngå å gjøre noe.

– Ofte kan man si at det trygge er ikke å gjøre noe, men for KrF nå er det mest utrygge å ikke gjøre noe, gjentok Hareide til NRK i en pause.

Hele rød/blå-avstemningen kan torpederes hvis den gule leiren vinner frem, enten det skyldes faktisk overbevisning eller taktisk stemmegivning.

Landsstyret har lagt opp fredagens landsmøte slik at det først skal stemmes over om man skal i regjering eller ikke. Først *dersom* det blir flertall for å gå i regjering, skal man stemme over rødt eller blått.

Mange røde delegater er mer opptatt av å unngå å havne i en Frp-regjering enn at de nødvendigvis brenner for en Ap-regjering. Summen av genuint gule delegater, «lysere» røde, «lysere» blå er en fare for dem som ønsker at retningsvalget skal finne sted.

Hvis de røde delegatene leser delegatopptellingene slik at dette kan være en mulighet, er det altfor tidlig å si at dette er avgjort.

I tillegg er det ventet at forslagsstillerne Grøvan og Reiten vil legge frem en annen avstemningsmodell før landsmøtet.

En mulighet er å gjøre som Agder-møtet fredag: Stemme over rødt, blått, gult i en første runde. Dersom ingen av alternativene oppnår femti prosent eller mer, vil *de to* alternativene som får flest stemmer i første runde gå videre til en ny runde. Det kan selvsagt være rødt og blått, men det kan også være kun én av sidene og gult. Også da vil man pulverisere noen av de røde eller blå stemmene.

Derfor skal man ikke ta en blå seier for gitt, selv om det er blå ledelse når godt over halvparten av delegatene er valgt.

Og derfor frykter ikke bare Hareide, men hele ledelsen, at Grøvan og Reiten skal vinne frem. Et retningsvalg som ender med å gå i ring, betyr bare repriser inn mot landsmøtene i 2019 og 2021 og må for all del unngås, mener man på toppen.

Taperne vil klage på sammensetning

Uansett hvem som taper, vil den opprivende diskusjonen om hva som er representativt nok, bli brukt som forklaring på tapet. Skulle det, som mest sannsynlig er, ende med en skarp rød/blå votering, vil det neppe skille særlig mange delegater. Både NRK og andres opptellinger viser nærmest dødt løp.

Derfor vil man nok irritert fortsette diskusjonen om hvor representativ salen faktisk var. For hva hvis Rogaland ikke hadde valgt så blått (Fire tapte røde stemmer, vil noen hevde var det som avgjorde det hele). Hva hvis Agder hadde gjort som Rogaland, hva hvis Finnmark ikke hadde hatt så mange delegater.

En knapp seier til en av sidene er i seg selv et ikke-ideelt votum for å gjøre noe så stort som å sondere et regjeringssamarbeid. Når det skjer med et så krevende bakteppe som KrF har hatt de siste ukene, er det potensielt enda mer splittende for partiet hvis den knappe seieren ikke oppleves som legitim av flere.

Både i Agder og Hordaland har debatten om avstemning vært mer interessante og betente enn den politiske debatten Hareide faktisk innledet til i september.

Det er få politiske prosesser i norsk politikk som har vært så mye makt og så mye kamp som høstens intensive KrF-veivalg. I en så tett og jevn maktkamp er det naturlig at teknikk og taktikk til slutt spiller en rolle. Ingen kan si at det til slutt ikke vil kunne vippe makten.

Det kanskje mest dramatiske som kan skje er at avstemningen fredag ender 95–95.

Da kan muligens partilederens dobbeltstemme avgjøre*.

Da kan man for alvor snakke om at «The winner takes it all».

*) Oppdatert: Hareide avklarer til NRK sent lørdag kveld at han ikke ønsker at hans dobbeltstemme skal avgjøre noe så viktig som retningsvalget.