Kronikk

Sparehelt eller gjerrigknark?

Når sparing går fra sunn fornuft til besettelse blir jeg bekymret.

SPERREFRIST: Tore Petterson deltar i den andre delfinalen i MGP.

Sparebloggerne har gjort sparing til en nisje og et levebrød. Det er en livsstil jeg ikke vil ha, skriver Tore Petterson, som har fått orden i økonomien. (Bildet er fra delfinalen i Melodi Grand Prix i år.)

Foto: NRK

Spareblogger og spareprofiler florerer på Instagram om dagen. Det har blitt trendy å spare penger.

Jeg var kjent som han som aldri sparte, men nå er jeg blitt flinkere til å legge unna litt for en regnværsdag. Jeg deltok i første sesong av TV-programmet «I lomma på Silje», og det hadde jeg utvilsomt bruk for. Pengene rant ut til alle kanter, og økonomistyring fantes ikke i mitt liv.

Det vi ikke snakker om

Siden jeg holder foredrag om psykisk helse og viktigheten av åpenhet rundt vanskelige temaer, ble deltagelsen min også en måte for meg å bevise at jeg ikke bare prater om andre, men også tør å stå fram selv med det som er tabu.

Penger er et av de største tabuene vi har i Norge. Nordmenn forteller heller om kjønnssykdommene sine enn om egen økonomi. Hvis ikke du er skikkelig flink til å spare, da.

Da vil du fortelle om det og kanskje aller helst blogge om det. Jeg har innsett at å spare noen penger gir meg bedre søvnkvalitet og mindre bekymring i hverdagen. Men noe skjer når sparing går fra til sunn fornuft til ren besettelse.

Sparing har alltid minnet meg om gjerrighet.

Supersparerne er handelsstandens verste fiender, lokalbutikkenes ditto mareritt, kulturens og utelivsbransjens sikre død. Men de er bankenes beste venn.

Bankeierne gnir sine grisksvette hender når du lar pengene stå på bok. Og sparebloggerne har gjort sparing til en nisje og et levebrød.

Gleden over å ha

Jeg synes jeg kjenner igjen typen. Mens jeg knasket i meg alt lørdagssnopet som om det sto om livet, sparte en venninne av meg på godteriet sitt så lenge som mulig, av og til så lenge at noe av det ble uspiselig. Det var ikke fordi hun ikke likte godteri. Hun var like sukkeravhengig hun som meg.

Hva får noen til å spare og andre til å sluke alt rått? Jeg tror det handler om gleden over å ha noe andre ikke har.

Når torsdagen kom, hadde min venninne fortsatt godteri i en svett og skitten papirgodtepose. På spørsmålet om jeg kunne få en bit, dro hun forsiktig posen fra hverandre, kikket oppi den og sa: «Nei, jeg liker alle.»

Jeg husker blikket hennes. Hun nøt at hun hadde noe vi andre ønsket oss. At jeg alltid delte det jeg hadde, påvirket ikke regnestykket hennes nevneverdig.

Hun var ikke bare god til å spare. Hun var minst like god til å ta for seg av alt som ble lagt foran henne.

Jeg tror det handler om gleden over å ha noe andre ikke har.

Tidligpensjonistene

Det blomstrer en ny bevegelse blant unge voksne i dag. I den rike delen av verden, vel å merke. FIRE (Financial Independent Retirement Early) eller økonomisk uavhengig, tidlig pensjonist på norsk, har vokst ut fra ungdom som først og fremst var opptatt av miljøet.

Man skal bruke lite og kaste enda mindre. Gradvis har engasjementet gått fra miljø til økonomi. Ideen er å kunne frigjøre seg fra alle forpliktelser om jobb og gjeld ved å kunne leve på avkastningen som kommer fra sparing i fond og aksjer. Risikabelt, men mulig. For noen.

Pengene mine får mer verdi når jeg deler dem med andre.

Her mangler jeg rett og slett noe ganske viktig. Jeg synes ikke økonomi er gøy. Jeg er ikke interessert nok til at jeg setter meg ned med avisen og leser finansnyheter og børsnoteringer. Selv om økonomiguruene sier at jeg bør.

Gleden med å dele

Jeg tror de fleste nordmenn har det samme forholdet til penger som jeg har. Penger kommer inn, penger går ut.

At det går rundt, er mer tilfeldigheter og litt flaks enn iskald beregning og ukentlige budsjetter.

Jeg har aldri eid et kredittkort, aldri hatt lån, før jeg kjøpte meg leilighet med kjæresten min i mars. Jeg spiser aldri pølse på Statoil eller drikker fire liter Pepsi Max i uken.

Min prioritering er annerledes. Jeg bruker gladelig pengene mine på hyggelige stunder med dem jeg er glad i. Pengene mine får mer verdi når jeg deler dem med andre.

Sparing har alltid minnet meg om gjerrighet. Jeg husker med gru han som sendte årsoppgjør til vennene sine ved nyttårsskiftet. «Du skylder meg for åtte kaffe latte, tre drinker på byen, og så tok du slutten på siggen min ved i hvert fall fem, seks anledninger. Jeg har kommet frem til at du skylder meg 458 kroner.»

At vennene hans stadig spanderte både mat og drikke, var heller ikke hos ham med i regnestykket.

Jeg synes ikke økonomi er gøy.

Eller han som laget billig, vond vin og konsekvent byttet sin dårlige vin mot gode drinker på fest.

Eller folk som «tilfeldigvis» dukker opp hos vennene sine rett før middag og «ydmykt» takker ja til servering. Siden de nå likevel er der.

Fellesnevneren: De klager alltid på dårlig råd, men ingen av dem sitter spesielt trangt i det. Er du da god til å spare, eller snylter du på andres hardt opptjente midler?

Jeg lever etter enkle regler: Jeg blir født og jeg dør, det er det eneste jeg vet med sikkerhet.

Da gjelder det å fylle tiden mellom fødsel og død med så mange fine minner, øyeblikk, mennesker, reiser og opplevelser jeg bare klarer før jeg henger kroken på døra for siste gang.

Pengene rant ut til alle kanter, og økonomistyring fantes ikke i mitt liv.

Full konto og tomt liv

Jeg har en følelse av at spareguruene aldri unner seg konserter eller festivaler. De unner seg aldri en flaske vin på restaurant, og de kjøper aldri små gaver bare for å glede noen. De synes at blomster er unødvendig, og at mat til full pris er bortkastet luksus.

De sitter heller og søker på internett etter de beste tilbudene enn å be gode venner på gode samtaler og litt bekymringsløs fråtsing.

Ikke bare virker denne levemåten trist og smålig, den er helt krise for alt som heter kultur, uteliv, lokalbutikker og nisjer.

Supersparerene er handelsstandens verste fiender, lokalbutikkenes mareritt og kulturens sikre død.

Jeg sitter med en uggen følelse av at noe er skikkelig galt her. Noe minner meg om meg selv.

Jeg pleide å handle dritt jeg ikke trengte for å slippe å kjenne på vonde følelser som av og til setter seg i kroppen.

Manglende evne til å ta tak i de vonde følelsene i livet får oss til å søke smertestillende handlinger på mange forskjellige måter.

Dop, alkohol, spiseforstyrrelser, jobbe for mye, vaske for mye, operere kroppen til det ugjenkjennelige.

Å spinke og spare til kontoen er full og livet er tomt, er også noe som kan fungere som en fluktrute bort fra det som egentlig er viktig.

Vår dårlige samvittighet

Vi søker alle bekreftelse og anerkjennelse for at vi har en eller annen form for verdi.

Vi verdsetter de barna som sitter stille på plassen sin, gjør lekser, gjør som de blir fortalt og spiser opp ertene sine, og de lærer å innrette seg for å bli sett og for å få kjærlighet.

Vi lærer også at vi må vise hva vi duger til for å kunne velsignes med det som burde vært en selvfølge, nemlig kjærlighet og godord. Dette legger press på den enkelte om å konstant være på topp og å gjøre sitt for å normalisere sine traumeuttrykk.

Noe skjer når sparing går fra sunn fornuft til ren besettelse.

Jeg kaller det traumeuttrykk, fordi det er dét det er. Det som kommer til syne når du prøver å fortrenge og undertrykke følelsen av håpløshet og mangelen på egenverdi.

Jeg sier selvfølgelig ikke at all form for økonomisk kontroll er traumeuttrykk, men at det skal bli den nye normen og trenden, bekymrer meg.

Det blir fort enda en ting vi ikke får til, ved siden av yoga, meditasjon, flyskam og alle handlenettene vi har hjemme, men alltid glemmer, slik at vi blir nødt til å ta enda en plastpose i butikken. Skam deg, usle menneske!

Av og til er det tilstrekkelig å bare være akkurat flink nok. Ingen skal få peke på graven min og si: «Der ligger Tore. Vi så ham sjelden, men han døde med en konto full av penger.»

Jeg vil de skal si: «Der ligger Tore. Han hadde kontoen full av minner, gode venner, tom for ubearbeidede følelser og han levde hver dag av livet sitt ett hundre prosent.