Bak de økende stolpene i meningsmålingenes søylediagrammer går et klima-splittet Senterparti inn i en forlenget klimadebatt.
Landsmøtet er utsatt helt til juni. Dermed skal partiorganisasjonen diskutere partiprogram samtidig som stortingsgruppen skal diskutere regjeringens forslag til klimamelding.
Det kan bli en mer humpete kjerrevei enn partiet har navigert langs på en stund. Det er det tre grunner til:
- I programdebatten er partiet splittet i synet på grunnprinsippet om at forurenser skal betale.
- Det er en aktuell politisk problemstilling allerede før landsmøtet, fordi Sp må mene noe om klimameldingens hovedgrep om å øke CO₂-avgiften betydelig de neste 10 årene.
- I dagens Politiske Kvarter skapte Vedum selv usikkerhet om et spørsmål som vil bli aktuelt ved en eventuell rødgrønn regjeringsforhandling: Skal Norge trekke seg fra den felles forpliktelsen med EU om hvordan vi skal nå målene i Parisavtalen? Og vil Sp kunne regjere på dagens norske målsetting om klimakutt?
Alle må ha forståelse for at partier har interne prosesser, men Sp-lederen må forstå at hvilke svar partiet har om «vår tids viktigste sak», er av vesentlig betydning.
Mer om disse tre sakene litt senere.
Mindre handlingsrom
Sps solide vekst har skjedd blant annet på grunn et kompromissløst forsvar av distriktsinnbyggerens dagligliv og helt annen transport-hverdag enn folk i byen. Partiet har også vært den fremste kritikeren av avgiftsøkninger og raljert med Frp og Siv Jensen.
Dette minsker handlingsrommet i alle spørsmål om CO₂-avgiftens økning, som jo også vil ramme drivstoffprisen. I tillegg er en rekke bønder og fiskere opptatt av drivstoffpriser i et næringsperspektiv. Sp mener kortbanenettet også vil lide.
Spørsmålet Senterpartiet må avklare er om de godtar noen som helst økning i drivstoffprisene, eller kan gå med på litt økning, men ikke at drivstoffprisene øker like mye som co₂-avgiften.
Historisk har Senterpartiet ofte skilt lag med SV og Venstre i spørsmål om vern. Som jordbruksparti har det vært en del av DNA-et at naturen skal brukes, forvaltes og tjenes penger på.
Samtidig har Sp vært å anse som et grønt parti som er enige i at klimagassutslippene må kuttes og gjerne bruker skattepenger på klimafond, EL-ferger eller elbil-fordeler.
De senere årene har Sps kompromissløse avgiftsmotstand økt samtidig som avgiftenes betydning som klimatiltak har blitt mer sentral.
Det gjør det vanskeligere for Sp å lande sine svar om CO₂-avgift og prinsippet om at forurenser skal betale. Sp vil mene at sosial og geografisk ulikhet gjør at avgiftsøkning oftere vil være et dårlig klimatiltak.
Selv i møte med de tre avklaringene vi må forvente å få før den intensive valgkampen starter:
Vedum var utydelig om mål og avtaler
Norge samarbeider med EU om klimakutt for å nå Parisavtalen. Norges mål er å kutte mellom 50 og 55 prosent av utslippene innen 2030.
Sp stemte imot dette da Stortinget behandlet saken, de mente internasjonale avtaler kan svekke norsk handlingsrom. Det er så sin sak ikke å ville inngå avtalen i utgangspunktet, men et helt annet signal i ettertid å ville melde seg ut av den. Dersom Sp vil bruke makt og politisk kapital på å trekke Norge ut av en internasjonal klimaavtaleverk, vil det være oppsiktsvekkende.
Avtalen forplikter oss ikke bare for hvordan utslippene skal være i 2030, men hvordan man år for år frem til da skal trappe ned. Dersom vi ikke når de årlige delmålene, vil vi måtte betale bøter.
Ap garanterer at de ikke kan sitte i en regjering som skroter klimaavtalen med EU. Det er umulig å se hvordan Sp skal få flertall for noe slikt, om det er det de bestemmer seg for. Selv om klimameldingen ikke er ferdigbehandlet, er det rart at Vedum ser seg tjent med en usikkerhet om hva Sp gjør.
Dette skal det ikke direkte stemmes over i Stortinget, men er selve bakteppet for arbeidet med klimameldingen.
Det ville vært direkte oppsiktsvekkende om Vedum ville bruke makt og gjennomslag på å trekke Norge ut av et internasjonalt klimaavtaleverk. Derfor var det ikke rart at han påførte seg raske og kontante angrep fra Ap og SV før lunsj fredag.
Kan Sp godta økning i CO₂-avgiften og drivstoffpriser?
For å nå 50–55 prosent-målet har regjeringen lagt frem en klimamelding som nå er til behandling på Stortinget. Det mest konkrete, målrettede og målbare tiltaket er en sterk økning av CO₂-avgiften som skal trappes opp årlig.
En del av diskusjonen blir da om noen sektorer eller bransjer eller tiltak skal skjermes for denne økningen. Kan staten ta med én hånd, men gi noe tilbake med den andre til for eksempel bilister, industrien, kortbanenettet eller andre verdige.
Alle partier må avklare dette, også Senterpartiet. Dette skal det stemmes over i Stortinget før sommeren.
Det spesielle er at Sp ser ut til å skille seg fra de andre rødgrønne partiene i hvordan de analyserer situasjonen.
Dersom man IKKE øker CO₂-avgiften like mye eller for like mange som regjeringen legger opp til, melder det seg et nytt spørsmål:
Hvordan skal man da sannsynliggjøre like omfattende utslippskutt? Hvis man legger opp til mindre utgiftskutt ett sted (for eksempel biltrafikk), må man ha tilsvarende mer utgiftskutt et annet sted.
Det må Sp kunne svare på. Hvis ikke firer man på om man når målene vi er forpliktet til år for år og i 2030.
Skal prinsippet om forurenser betaler, fortsatt gjelde?
«Klimaomstilling i transportsektoren må bygge på prinsippet om at forurenser betaler», mener mindretallet i Sps programkomite.
Det har vært en nærmest ufravikelig og omforent grunnprinsipp i norsk politikk siden forurensningsloven i 1981. Det går selvsagt an å mene at det passet fint for kjemikalieutslipp fra norsk industri på 80-tallet, men mindre presist for en diselbil i Groruddalen eller Gamvik 40 år sener.
Senterpartiets landsmøte er utsatt til juni. I god tid før valget vil vi få vite hva Sp faktisk bestemmer seg for.
Trygve Slagsvold Vedum er ingen dårlig politisk analytiker. Det har ført ham dit han er.
Så svaret på hvorfor han er så utydelig, er nok at han tror han tjener på det. Partiet må tenke gjennom hvor lenge man er tjent med dette.
Et parti som er så gode på historiefortellingen, må forventes å kunne gi tydelige politiske svar.
