Lege Morten Horn stiller i sin kronikk «La sorteringen begynne!» et betimelig spørsmål: «Dersom hele poenget med ultralyddebatten var at ‘norske kvinner må få informasjon slik at de kan gjøre informerte valg om fosteret de bærer på’ – hvorfor skal vi da holde tilbake fra dem all den kunnskap om barnets gener som NIPD kan by på?»
NIPD er en blodprøve som kan analysere DNA fra fosteret kvinnen har i magen, og dermed erstatte tidlig ultralyd. Blodprøven vil kunne gi enormt detaljert informasjon om fosterets gener.
For KrF har det ikke vært et poeng at gravide skal få mest mulig informasjon utover det som trengs for å få et trygt svangerskap. KrF har vært tydelige i vårt nei til at alle gravide skal få tilbud om ultralyd så tidlig som uke 11 i svangerskapet. Det er et etisk valg begrunnet i at vi ikke ønsker velkommen ny teknologi som kan ha som hovedformål å sortere bort foster på bakgrunn av egenskaper. Dette har både en rent etisk og menneskelig side, og en økonomisk side. KrF vil bruke helsekronene på å redde liv, ikke sortere bort liv.
Hvor skal grensa gå?
Horns spørsmål må imidlertid stilles til dem som er positive til tidlig ultralyd for alle. Hvor skal grensa gå for hva kvinnen skal få vite? Dersom norske kvinner må få informasjon slik at de kan gjøre såkalte informerte valg om fosteret de bærer på, hvorfor skal de ikke da få vite for eksempel kjønn under ultralyden man mener gravide burde få tilbud om i uke 11?
Spørsmålet reiser et enda dypere prinsipielt spørsmål: Hva skal være gyldig abortgrunn? Og er det å gi tilgang til kunnskap før 12. uke egentlig det samme som å akseptere denne kunnskapen som abortgrunn? Så lenge man fritt kan ta abort, kan man vanskelig hindre at dette skjer på et politisk «uønsket» grunnlag.
Prinsipielt snodig argument
Dersom man vil gi alle gravide tilgang til tidlig ultralyd eller NIPD, men velge å holde tilbake noe av informasjonen, er det ikke da inkonsekvent å bruke argumentet om at kvinner må få ta «informerte valg» som argument for innføring av tidlig ultralyd? Men hvordan kan man på den annen side prinsipielt være for at kvinnen skal få all den informasjon som tidlig ultralyd eller NIPD kan gi, men likevel mene at det ikke bør kunne tas abort på grunnlag av funn i prøvene, for eksempel kjønn? Skal man da plutselig ikke ha adgang til å ta «informert valg»?
Argumentasjonen for den gravides rett til å ta informerte valg suppleres av en prinsipielt snodig – men i praksis fullt forståelig – begrensning av hva hun egentlig skal få informasjon om. Hvorfor skal for eksempel ikke kvinnen få vite barnets kjønn eller hårfarge? Men syndromer som det uansett ikke kan gjøres noe med i løpet av svangerskapet, annet enn å abortere, er det tilsynelatende svært viktig at kvinnene får vite om allerede i 11 uke. Er det ikke tidsnok å få vite om dette ved ordinær ultralyd?
Det er i Norge heldigvis et godt stykke igjen til full sorteringsmulighet. Men vi har kommet urovekkende langt.
Et mangfoldig samfunn?
Høyres Heidi Nordby Lunde spør i sin kronikk «Et fattigere samfunn uten Downs?» om vi er avhengige av syndromer, herunder Downs, for å ha et mangfoldig samfunn.
Etter min oppfatning, bommer Nordby Lunde her på problemstillingen. Hun presiserer selv at Downs syndrom ikke kan utryddes ved for eksempel en vaksine. Spørsmålet burde altså ikke være om et samfunn trenger mennesker med Downs – eller andre syndromer for den saks skyld – for å være mangfoldig. Undertonen i spørsmålet kan indikere at begrunnelsen for at samfunnet bør være mangfoldig – er for mangfoldets egen skyld. En slik hypotetisk begrunnelse, innebærer å redusere mennesker som ikke er helt «A4» til et middel – et middel for målet om nettopp et slikt «mangfoldig samfunn». Og en slik oppfatning vil være skivebom.
For målet er jo ikke et mangfoldig samfunn i seg selv – men at samfunnet skal være så mangfoldig at alle mennesker har en plass i det. Spørsmålet burde altså ikke være om et samfunn trenger mennesker med ulike syndromer for å være mangfoldig. Spørsmålet er om samfunnet skal ha plass til også disse menneskene.
Ingen skam å snu!
KrFs svar på dette spørsmålet, er et rungende JA! Alle skal med, ikke bare de privilegerte, perfekte og planlagte. Et samfunn som begir seg inn på å utelukke enkeltgrupper, kan ende opp med å ikke ha plass til noen
Jeg håper og tror at prinsippet om et likt menneskeverd for alle fremdeles står så sterkt at vi alle i utgangspunktet er enige om at samfunnet skal ha plass til alle. Hvor fort dette utgangspunktet må vike når andre hensyn gjør seg gjeldende, kan imidlertid synes som et mer omstridt spørsmål. Sorteringen har dessverre allerede begynt. Men som fjellvettregelen sier: Det er ingen skam å snu!
