Kronikk

Sorgen over det som ikke ble

Vi fikk et ark før vi reiste hjem med små hånd- og fotavtrykk. De kalte oss mor og far. Det var en ensom sorg.

Charlotte-Reneè Ulstad

Det var som om verden aldri fikk vite at vi hadde vært foreldre en liten stund. Det ble igjen på fødestua, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Yngve Skaalnes / Yngve Skaalnes

I august 2019 ble jeg gravid for første gang. En privat ultralyd i uke 12 viste at vi ventet tvillinger.

Dobbelt sjokk, dobbel lykke. Vi følte oss heldige.

Jeg jobbet hele høsten og var stort sett i fin form, selv om det tidvis var overveldende å være førstegangsgravid med to i magen. Jeg gledet meg til juleferie, og hadde tenkt å trappe noe ned på nyåret. Skulle bare gjøre ferdig de siste arbeidsoppgavene på jobb før jul. Én liten rettssak igjen. 17. desember 2019.

Jeg var 20 uker pluss seks dager denne dagen. Over halvveis. Våknet om morgenen med svake murringer i magen. Litt blod på papiret. Ikke første gangen jeg hadde sett blod. Var ikke uvanlig, sa de. Så jeg dro på jobb og gjennomførte rettssaken.

Jeg føler at jeg aldri fikk muligheten til å være mamma for tvillingene.

På vei tilbake til kontoret fikk jeg en ukjent følelse av press helt nederst i magen. Så jeg ringte sykehuset, selv om jeg følte meg dum som gjorde det. Sendte en melding til mannen. Kjørte de fire milene dit alene. Tenkte jeg sikkert kom til å bli sendt rett hjem igjen etterpå. Hadde jo vært på ultralyd dagen før. Alt var fint da.

Men alt var ikke fint. En innvendig ultralyd viste at livmorhalsen hadde modnet, og målte nå bare 0,9 cm. Fostersekken bulte ut. Stille åpning, kalte de det. Fordi man ikke kjenner at det skjer. Jeg ble lagt inn.

De skulle prøve å stoppe det, men oddsene var ikke gode. Kom de nå, ville de ikke overleve.

Utover ettermiddagen gikk murringene gradvis over til smerter, som tiltok i styrke og varighet. Jordmoren ba oss ta tiden på det hun kalte for sammentrekninger. Først i ettertid har jeg forstått at sammentrekninger er rier. På et tidspunkt gikk det likevel opp for meg hva som var i ferd med å skje. Jeg hadde hørt om kvinner som mister i andre trimester, og grøsset ved tanken på hva de må igjennom.

De må jo føde.

«Må jeg faktisk føde dem nå?» Spurte jeg jordmoren.

«Ja. Du må det.»

Jeg håper min åpenhet kan hjelpe andre. Man klarer å holde ut smertene når man vet at det er en baby på den andre siden. Men hvordan klarer man det når man vet at alt som venter på den andre siden er død?

Alt ved opplevelsen føltes som en fødsel.

Så er det jo engang sånn at kroppen har en evne til å gå inn i en slags overlevelsesmodus. Ganske fort ble det sånn for meg. Jeg ble så rasjonell som jeg aldri hadde vært før. Så på mannen min, som stod der med tårene i øynene og ikke visste hva godt han kunne gjøre for meg, og sa «det er jo bare best at det blir sånn. Hadde de klart seg inne i et par uker til, så er det uansett så store sjanser for at de får senskader, og det ønsker vi jo ikke for dem...».

Alt ved opplevelsen føltes som en fødsel.

Vi var på fødeavdelingen, og endte til slutt opp på en fødestue. Det var rier, åpning, smerter, vannavgang, lystgass og trykketrang. Til slutt en hastespinal, rett før de kom, så jeg skulle slippe å ha vondt under selve utdrivelsen. Rommet var fullt. To jordmødre, to fødselsleger, en barnepleier og en anestesilege. Klokken ti om kvelden, to timer etter at jeg ble trillet inn på fødestua, og tolv timer etter at jeg holdt prosedyre i retten, kom de. Med syv minutters mellomrom.

Hele høsten hadde jeg bekymret meg for at noe skulle være galt med tvillingene.

Så ble det til slutt min kropp, min livmorhals, som sviktet dem. Som kastet dem ut i verden så altfor tidlig.

De kalte oss mor og far. Hvordan går det med mor? Hvordan er det med far? Det var trist, men samtidig noe fint over det. Ville vi se dem? Holde dem? Skulle de legges på anonym minnelund, eller begraves? Så mange spørsmål vi aldri hadde tenkt på.

Vi fikk et ark før vi reiste hjem to dager senere, med små hånd- og fotavtrykk av tvillingene. Charlotte sine sønner, stod det. Høyde, vekt, hodeomkrets og fødselsdato.

Man klarer å holde ut smertene når man vet at det er en baby på den andre siden.

Vi var foreldre som hadde mistet barna våre.

Men det var akkurat som at i det sekundet vi ble skrevet ut fra sykehuset, så var vi ikke foreldre lenger. Med unntak av jordmoren, som tok seg tid til å ha en veldig fin ettersamtale med oss, så var det ingen som snakket om fødselen og tapet lenger.

Det var som om verden aldri fikk vite at vi hadde vært foreldre en liten stund. Det ble igjen på fødestua. Hele opplevelsen, tapet vi hadde lidd, ble nå og for all ettertid referert til som «senaborten».

En senabort er en ensom opplevelse. En stille sorg.

Det er ikke så mange som snakker om det. Kanskje ikke så mange som forstår hva en senabort egentlig er. Vi fikk brosjyrer fra Foreningen for uventet barnedød. Men vi hørte ikke til der heller. For vi har ikke opplevd dødfødsel. Da må man må ha mistet i uke 22. Eller så må barnet være over 500 gram.

Vi var foreldre som hadde mistet barna våre.

Vi har verken levende fødte eller dødfødte. Tvillingene veide bare 350 gram hver.

Født én uke før den magiske grensa, som gjør at man blir en del av gruppa som fortjener ekstra oppfølging. Kan man legge sammen vekten av dem?

Det var jo 700 gram baby.

Like før morsdagen, spør lillebror på tolv år meg om jeg er mamma. Det stikker i hjertet. Kanskje mest over at han i det hele tatt tenker på sånne ting.

«Jeg vet ikke. Jeg føler kanskje at jeg aldri fikk muligheten til å være mamma,» sier jeg, «men jeg håper jo at jeg får lov til det en dag».