Vi fløy ut fra Ben Gurion-flyplassen i Tel Aviv en fredag kveld. På sabbaten er det bedre plass på flyene. Ulempen er at du må være like tidlig ute som ellers, minst to og en halv time før flyavgang, på grunn av omfattende og nærgående sikkerhetskontroll. Dessuten at du blir veldig sulten, fordi de fleste restaurantene er stengt. Bare en enkel kafeteria selger kalde kaker og lunken pizza. Ingen ovner skal fyres opp på sabbaten og pizzastykkene bærer preg av å ha hvilt seg lenge.
I sikkerhetssjekken la jeg merke til at kofferten min fikk en lapp med et tall på seg. Fire sto det. Jeg måtte spørre min venn i utenrikstjenesten om hva dette betydde. Han forklarte at sikkerhetstjenesten på flyplassen gir folk forskjellig nummer avhengig av risikoprofil. Mens jødiske israelere kan gå rett til innsjekkingsskranken, må turister og folk som har oppholdt seg på Vestbredden sette koffertene sine til gjennomlysning. For israelske statsborgere av palestinsk opprinnelse betyr sikkerhetssjekken ofte at de må kle av seg til undertøyet. Fire betyr medium risiko. Får du lavere tall, kommer gjerne strippekravet.
På Ben Gurion-flyplassen blir alle mennesker kategorisert: Jøde eller palestiner, Israelvenn eller Israelfiende, politisk aktivist eller mer eller mindre harmløs turist.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
En ikke helt vellykket strategi
Konfliktene i det israelske samfunnet er, som alle vet, dype og synlige.
Sikkerhetskontrollene bygger på dyrekjøpte erfaringer. Kategoriseringsarbeidet foregår hele tiden og på mange plan. Offisiell kulturpolitikk har gått ut på å skjule disse konfliktene så godt som mulig. Jeg har ikke tall på hvor mange klaverkonserter og danseforestillinger den israelske ambassaden i Norge har invitert til, i håp om at kunstuttrykk uten ord ikke skal provosere.
Det ville være en overdrivelse å si at denne strategien har vært vellykket.
Fnising og gevær
Men den som har fulgt med i israelsk film har lagt merke til at noe er skjedd med kultureksporten. En ny filmsjanger vokste fram på 2000-tallet, basert på en av de sterkeste felleserfaringer i det moderne Israel: Militærtjenesten, tre år for menn og to for kvinner. Rekruttene er godt synlige i hverdagen. Du kan sitte på en fortauskafé i Tel Aviv og se en flokk fnisende ungjenter slentre forbi, med designerveske over den ene skulderen og gevær over den andre.
De nye filmene kalles «iMovies», med henvisning til Apples i-produkter, men i betydningen filmer som handler om filmskaperen selv. Den mest kjente er Ari Folmans animasjonsfilm «Waltz with Bashir» fra 2008, som ble nominert til Oscar. Folmans prosjekt er å huske hva han selv gjorde som 19 år gammel soldat under den første Libanonkrigen, som kulminerte i massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila. Flere av Folmans kolleger opplevde sterke traumer etterkant, mens han selv fortrengte alt sammen. For å komme til bunns i egne følelser oppsøker han sine gamle kamerater – og en psykiater.
LES OGSÅ: De norske kulturuttrykkene styres av utenlandske storeiere
Leverandør til TV-markedet
I boka «Israelerne» skriver forsker Hanne Eggen Røislien at det nå fins over hundre av disse filmene på markedet. Nå har denne trenden kommet til TV-industrien. På kort tid er israelerne blitt sentrale leverandører av TV-formater, altså serieideer som kan selges til andre land og gjenskapes der. Og der vanlig lærdom i TV-bransjen tilsier at vellykkete formater må være allmenne, lite knyttet til lokal kultur og lett å oversette, er de israelske formatene det motsatte. De er ofte preget av nær historie, religion og kultur.
Ta «Cross Country», en slags Robinsonekspedisjon tvers over Israel, der hovedutfordringen ligger i at tomannsteamene består av potensielle fiender: En ortodoks jøde koples med en ateist, en homofil med en homofob, en settler med en fredsaktivist.
Ole Hedemann, NRKs formatinnkjøper på TV-messer rundt om i verden, sier at israelske distributører som satt alene ved et lite bord for sju år siden, nå har stor stand, mange selgere og kø. De formatene som hittil er gjenskapt på norske TV-skjermer er blant de mindre konfliktfylte, som «Luksusfellen», «Oppgrader» og «Komiker i arbeid».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
To kjente dramasuksesser
Mest tydelig er likevel ønsket om å stikke hånda inn i vepsebolet på dramasiden.
Ta «Be Tipul», bedre kjent som «In treatment», terapiserien HBO gjorde kjent med Gabriel Byrne i hovedrollen som psykiater med egne, personlige problemer. I Israel finnes det flere psykiatere per innbygger enn i noe annet land i verden. Få går arbeidsledige. «In treatment» foregår stort sett på terapeutens kontor, der faste pasienter forteller sine historier: En jagerflyver med en far som overlevde holocaust sliter med traumer etter at han bombet en arabisk skole. En barnløs kvinne fra en ortodoks familie strever med å leve opp til forventninger og et par er uenige om hvorvidt det er riktig å ta abort.
Den andre store suksessen er naturligvis «Hatufim», eller «Prisoners of War» som den heter på engelsk – gjenskapt som «Homeland» av 20th Century Fox. Serien vant Golden Globe for beste TV-drama i fjor og et knippe Emmy-priser.
Ulike land, ulike tabu
«Homeland» er interessant, fordi den så tydelig oversetter israelske konflikter til amerikanske, og fordi de to versjonene sier sitt om hvilke tabuer som gjelder i hvert land.
I «Homeland» møter vi marinejegeren Brody, som blir tatt til fange i Irak og først frigitt etter åtte år. Han vender hjem til en familie der kona er i ferd med å flytte sammen med hans beste venn, og det yngste barnet ikke kan huske ham. CIA får et tips om at en amerikansk soldat er blitt omvendt av Al Qaida og planlegger et attentat mot USA. CIA-agenten Carrie Mathison blir besatt av ham, både profesjonelt og personlig, og overvåker huset hans. Claire Danes er blitt behørig hyllet for sin tolkning av den bipolare agenten, som skjønner mer av Brody enn noen andre, men som nekter å følge spillereglene, og straffes hardt for det.
I originalen (som er sendt på TV i Storbritannia og USA) eksisterer ikke Carrie-rollen. Hennes funksjon ivaretas av en middelaldrende, mannlig militærpsykiater. Både «Homeland» og «Prisoners of War» handler om svik.
Men der amerikanerne legger vekt på sviket mot USA etter 9/11, er israelerne mest opptatt av kona som ikke venter på mannen sin. Til tross for at mannen er antatt død, og i originalversjonen er borte i hele 17 år, er det fullstendig tabubelagt at hun forsøker å skaffe seg et nytt liv. At myndighetene overvåker en hjemvendt soldat, syntes det israelske TV-publikumet imidlertid var helt naturlig. «Prisoners of War» ble vist lørdag kveld. Hver påfølgende natt måtte TV-stasjonen Keshet ha krisepsykiatere tilgjengelig, for å ta hånd om seernes personlige traumer.
Vil huskes for konfliktene
På flyet ut fra Ben Gurion-flyplassen er det som om alle passasjerene slipper et sukk samtidig. Vi klarte oss gjennom sikkerhetskontrollen, både treere, firere og femmere, og sannsynligheten for en bombe i lasterommet er minimal. Derimot er det trolig at opplegget til en ny TV-serie ligger i en koffert under oss.
Israelsk kultureksport har oppvist dansekompanier i verdensklasse, men det er konfliktstoffet den kommer til å bli husket for.
Kilder: Haaretz, Tablet Magazine, New York Times, Independent, MediaGuardian, Keshet, Dori Media, HBO, Fox, Hanne Eggen Røisliens bok «Israelerne» på Aschehoug Forlag.
