Stortingspolitikerne er nødt til å skuffe rundt halvparten av befolkningen i høst. Høyre vil lede an. OL-saken har blitt en virkelig floke med kryssende interesser, feilslått kampanje og sprikende politiske hensyn. Her er et forsøk på å nøste litt:
Høyre styrer mye
Dagen før Stortinget høytidelig åpnes, setter Høyres stortingsgruppe seg ned for å gi regjeringen råd i OL-saken. Spørsmålet er ikke hva gruppen sier, men hvor stor andel som sier ja til en statsgaranti. Fra før vet vi at Høyres kulturfraksjon på Stortinget og Høyres politiske ledelse i Kulturdepartementet er for.
Høyres idrettspolitiske elite gir med andre ord Erna Solberg et klart råd om å si ja til statsgaranti. Skal regjeringen komme utenom den sterke partistrømningen, må de fortelle en interessant historie vi så langt ikke har hørt.
Analysen i flere korridorer på Stortinget er nå at dersom Høyre sier ja, så vil Ap, KrF og Venstre også si ja – etter mer eller mindre smertefulle debatter internt – og statsgarantien ha et nødvendig og bredt stortingsflertall i ryggen.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Prisen for et Høyre-ja, når Frp sier nei
Problemet er ikke bare at det aldri vil bli en samlet regjering som ønsker et OL. Det er så avklart at man kan leve med det. Det som kan bli politisk plagsomt for Solberg, er at Frp resten av regjeringsperioden kan mase med at Høyre har fått innfridd en kjempedyr hjertesak. Da forventer Frp-velgerne penger til en egen hjertesak. Siv Jensen vil selvsagt bruke dette argumentet på enhver budsjettkonferanse herfra til 2017. Orker Solberg det?
Følgene av en økonomisk OL-dissens er mer langvarig og kan bli dyrere enn hva en mer prinsipiell Libya-dissens fra SV ble for Stoltenberg.
Mange vil føle at hun og Høyre skylder idretten og ja-bevegelsen en bedre begrunnelse enn dette hvis svaret blir et nei. Spesielt fordi hun også etter Frps bastante nei har gitt inntrykk av at dette er det mulig å få til likevel.
- Les også:
At OL blir dyrt, er det ingen som er uenig i. Spørsmålet er om det blir FOR dyrt. Nå har Oslo kommune lansert et billig-OL de selv ikke anbefaler. Ifølge en Aftenposten-undersøkelse har det redusert motstanden i folket. I det politiske miljø er det ikke nødvendigvis slik. Mange er tilbøyelige til å mene at det er vanskeligere å betale 20 milliarder for et dårlig OL søkerne ikke vil anbefale, enn å betale 35 milliarder for et bra OL.
Idrettens beste venn
Kampen om OL-saken er også kampen om å fremstå som idrettens beste venn. Både Høyre og ikke minst Arbeiderpartiet mener seg fortjent til tittelen. Da er det å lytte til idrettens ønske om statsgaranti selvsagt definerende.
En stor nedside for Høyre ved å si nei til statsgaranti, vil være at Ap kan gå seirende ut som idrettsvenn. Da må Høyre si nei på en overbevisende måte som også tvinger Ap til å si nei. For eksempel at regnestykkene ikke holder vann, at det er uansvarlige beregninger. Akkurat nå er det lite som tyder på at man ender der.
Det vil være unyansert å si at idretten definitivt er samstemt i saken. Derfor prøver mange i både Ap, Høyre og OL-motstanderne i Frp å fortelle en alternativ, idrettsvenn-historie:
At ekte idrettsvenner er opptatt av anlegg over hele landet, at en nasjonal idrettspakke til breddeidrett over det ganske land, er vel så definerende som et ja eller nei til et "østlands-OL".
På lag med Oslo
Høyre og Ap kjemper også om hovedstadens gunst og å være på lag med Oslo.
Politisk handler OL-floka til Erna Solberg om så mye mer enn et enkelt ja eller nei til statsgaranti på 35 milliarder kroner. Her er statsminister Erna Solberg og gullvinner Kjetil Jansrud fra OL i Sotsji.
Foto: Christophe Ena / ApDe to partiene vil ikke at ens egen Fabian Stang eller Raymond Johansen vil stille med handikap i konkurransen om å være mest på lag med Oslo frem til lokalvalget neste år.
Er OL en vinnersak?
Det kanskje viktigste spørsmålet er det vanskelige og enkle: Er det en politisk vinnersak å gå inn for et Oslo-OL i 2022? Ser man på opinionen, idrettsbevegelsen, det politiske Norge – ja helt inn i regjeringskonferansene – er saken mildt sagt splittende.
Skal Høyre gå inn for et OL legger man mye økonomisk og ikke minst politisk kapital i et prosjekt det ikke nødvendigvis står en samlet by, en samlet idrettsbevegelse, et samlet folk, et samlet parti, et samlet storting bak.
Det kan gjøre det trygt for Høyre å vende tommelen ned, selv om man prinsipielt er for. Da må Høyre begrunne snuoperasjonen på en måte som er troverdig nok, også i tilhengernes øyne.
Det ligger ikke an til at man finner feil eller har merknader eller betenkeligheter til detaljer og beregninger i søknaden.
Da er eneste, men mulige, argumentasjon at Høyre er for OL, men mener det vil være feil å investere økonomisk og politisk kapital i en sak som er så splittende i befolkningen på det nåværende tidspunkt.
Høyre vil da være tjent med at deres eventuelle nei-begrunnelse ikke gir Ap et for stort handlingsrom.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Den feilslåtte kampanjen
Dermed: Skulle Stortinget bevilge en statsgaranti til et OL i Oslo, skjer det mer på tross av, enn på grunn av OL-tilhengerne. Lobbyprosessen og forankringen i egen organisasjon og i landet for øvrig har vært bemerkelsesverdig elendig. Idretten har ikke gjort det lett for sine venner. Hvilket ville vært en fordel når man skal be det norske folk om 35 milliarder kroner.
OL-kampanjen har ikke samlet folket. OL-kampanjen har ikke skapt tilstrekkelig samstemt ønske om å avvikle OL som et løft for nasjonen. Det er blitt en sentrum-periferi-debatt som splitter nær samtlige partier.
Det er den virkelige store OL-floka som idretten må løse selv.
Erna Solberg har mer enn nok med sin egen.
