Jeg har noe viktig på hjertet, noe som ikke lenger kan la vær å sies. Vi er i ferd med å miste noe av det fineste vi har i Norge.
Vi har alltid vært stolte av det norske politiske miljøet. Kanskje litt trauste politikere, men absolutt troverdige, ærlige og tillitsskapende. Når vi har besøkt andre land lenger sør og øst i Europa, har vi lenge opplevd helt andre tilstander.
Politikere som spiller på frykt. Som sjikanerer andre politikere. Og kanskje enda verre, som snakker nedsettende om hele folkegrupper og religioner.
Slikt skaper splittelse og ødelegger tillit.
«Men der vi kommer fra er det ikke slik», har vi svart når de har spurt oss. Kanskje de har trodd vi har kommet fra et eventyrland.
Kanskje gjorde vi også det.
Nå er vi begynt å bli urolige. Det har skjedd en gradvis endring de siste årene, der stadig mer ekstreme uttalelser og utspill har fått aksept i stadig bredere deler av befolkningen. Den siste tidens munnhuggeri mellom Abid Raja fra venstre og Frp-leder Siv Jensen er det ferskeste eksempelet, men det er dessverre ikke enestående.
Vi ser en stadig hardere politisk retorikk, preget av utspill som skaper frykt, fremmer polarisering og underbygger konspirasjonsteorier.
Vi har sett det før, fra landene hvor vi jobber aktivt for å fremme demokrati og menneskerettigheter. Vi har sett det i Ungarn hvor Orban snakker om og om igjen om et utspekulert komplott som angivelig skal være iscenesatt av EU, FN og den amerikansk-ungarske finansmannen George Soros. Alt dette skal bidra til at Ungarn skal druknes i muslimske innvandrere.
Vi har sett det i Polen, hvor seksuelle minoriteter lenge har vært en skyteskive for politikerne. Sammen med islam er de seksuelle minoritetene den største trusselen mot polsk kultur og det polske samfunnet, hvis vi skal tro de ledende politikerne der.
Vi har sett det på Balkan, hvor politikere som har hatt lite å by på når det gjelder å utvikle landene i stedet har brukt kreftene på å utvikle avskyelig retorikk om «de andre»: Påståtte fiender som er ute etter å underlegge seg landene deres. I de serbiske og kroatiske nasjonalistiske fortellingene er det igjen muslimene som har blitt utropt til fienden.
Men vi har også sett det i mange vestlige land, hvor det nå finnes mange politikere som går over den grensen som ikke skal krysses. Vi har nå partier i nær sagt alle europeiske land som maner til vern om nasjonale verdier ved å peke på den islamske faren.
Det er nesten så man ikke tør å tenke på det en gang, men vi har også en leder i Det hvite hus som nekter seg lite når det gjelder voldsom språkbruk mot andre politikere, innvandrere, pressen og andre han ikke liker.
I Norge er tilliten til politikere høy. Den er også høy mellom politikere. Det er typisk norsk å inngå brede forlik. Det er typisk norsk å inkludere flest mulig. Det er typisk norsk at politikerne deler taxi hjem fra en debatt i Dagsnytt 18.
Jeg mener dette fine, men likevel nokså skjøre, tillitsforholdet er noe av det aller fineste med å være norsk. Det er det jeg tenker på når jeg møter menneskerettighetsaktivister ute i verden som kjemper for sin sak – at de kanskje en dag skal få leve i et slikt samfunn.
Nå er det tid for å slå alarm.
Min melding til norske politikere er derfor krystallklar: Ikke fall for fristelsen til å stigmatisere grupper, religioner eller folkeslag.
Ikke snakk om snikislamisering. Da henviser du i de flestes ører til at det finnes en hemmelig plan om å underlegge Norge islamske verdier. Og du sier implisitt at islam utgjør en trussel i seg selv. Begge deler er feil.
Du skaper skiller i den norske befolkningen som vil føre til utestengelse og konflikt.
Snakk gjerne om at religion kan misbrukes og at religiøse ledere og tradisjoner ikke kan stå over menneskerettighetene. Alle har frihet til å velge selv hvordan de vil leve og tro, men ikke lat som at dette gjelder bare islam.
Alle religioner kan misbrukes.
Husk at ord er handlinger. De kan skape en ny virkelighet. Den virkeligheten kan være bedre, mer inkluderende. Men den kan også være ekskluderende. Voldeligere, farligere og kaldere.
Ord kan skape murer.
Menneskerettighetene er ikke bare en liste av regler som domstolene skal anvende. De er også en holdning til mennesker, de er et blikk på samfunnet som ser hver enkelt som verdifull, med egenverdi.
Det er mange måter å hilse på. Eskimoene gnir neser, noen tar på hjertet sitt, noen bukker og noen tar hverandre i hendene. Det viktige er om du uttrykker respekt for det mennesket du møter.
Det gjelder også for politikere.
Vi har valgt dere til å lede landet, hver by og bygd. Ikke for å snakke hardt og stygt til hverandre. Eller om noen av dem som er en del av samfunnet vårt.
Vi vil ikke ha snikbrutalisering av det politiske miljøet.
Heller traust og kjedelig, men til å stole på, enn hardt og brutalt.
Jeg tror vi trenger en sterkere bevegelse for skikk og bruk blant politikere. En «code of conduct». En bevegelse for holdninger som bygger på respekt for menneskeverd og menneskerettigheter.
Da bør norske politikere umiddelbart ta seg sammen.
