Veldig lite var bedre før. Men enklere var det. Før globale handelsstrømmer i mange ledd, før klimakrise med kvotemarkeder og før global terrorisme der urett et sted får følger på andre siden av jordkloden. Det meste krever eksperter nå.
For hvem kan vel egentlig gjøre rede for gjeldende klimapolitikk, for NAVs regelverk og tiltak, eller for de til enhver tid viktigste globale sikkerhetspolitiske prosesser? Dette er ikke komplekse problemer fordi politikere ønsker å være vanskelige, eller fordi byråkratene vil byråkratisere. De bare er skikkelig kompliserte.
Plukk og miks av nyheter
Samtidig som alt blir vanskeligere, har en ny mediehverdag gjort politikken tilgjengelig i flere kanaler og former. Det finnes stadig flere plattformer for å formidle sine tanker om samfunnet og delta i debatten. Det er jo bra. Men i det store mangfoldet blir de felles plattformene færre. Og konkurransen mellom dem tøffere. Vi plukker de nyhetene, kanalene og kildene vi liker, ikke de vi får servert. Og hvis vi ikke liker det vi ser og hører går vi et annet sted. Resultatet kan fort bli at vi lever i digitale bobler, der vi mest møter dem som likner oss selv.
I denne trengselen har også kravene til klar tale og tydelige løsninger blitt stadig større. Det paradoksale er dermed at mens politikkens oppgaver bare blir vanskeligere – må løsningene kommuniseres stadig enklere.
Et samfunn styrt av øyeblikk?
Hva er problemet med det? Noen mener vi har mistet evnen til å tenke langsiktig og finne de gode løsningene. Er vi i ferd med å bli et samfunn som overstyres av øyeblikkene? Det spør Henrik Thune om i boka «Øyeblikkets triumf». Boka gir et dystert bilde av vår politiske virkelighet. Øyeblikket seirer over framtida. Det korte over det lange, makt over styring.
Dette er ikke noe nytt, påpeker Thune selv. Allerede i 1978 problematiserte Gudmund Hernes «det medievridde samfunn». Problemet er det samme. Det går bare mye fortere og skal dekke mye mer nå, ifølge Thune. Mange politikere kjente seg igjen i en slik analyse da boken kom. Andre fnyser av slike dystopier, og mener det tvert imot er bra at den politiske samtalen ikke er styrt av en liten elite. Folk er engasjert i store spørsmål og lar seg slett ikke styre av kommunikasjonsbyråer, sier de. Hva kan ellers forklare for eksempel valgskredet til Miljøpartiet de Grønne? Forskning viser faktisk også at de norske partiene står sterkt og er representative for sine velgere.
Likevel er det åpenbart at mediene lager mange av spillereglene for politisk samtale. Og de preges av kampen om oppmerksomheten med andre medier. Til tross for at NRK gjorde stor suksess med langsom dokumentar om Bergensbanen, er politisk journalistikk i sin alminnelighet langt kortere og mer konfliktorientert. Konflikt fanger interesse – men klarer neppe å holde lenge på folks oppmerksomhet. Det er sjelden det kommer nye og bedre løsninger eller økt politisk engasjement ut av krangling på radio.
- Hør diskusjonen om «Øyeblikkets triumf» med Henrik Thune, Kristin Halvorsen og Marie Simonsen HER.
Sofavelgerpartiet
Enten man liker konflikt eller enighet, er optimist eller pessimist: Det er trangt om plassen i «snapchatdemokratiet». Det kan ha flere konsekvenser. En risiko er at med så mange saker på så mange steder og så kort tid, får velgerne hodepine og holder seg hjemme. Forskjellene blir vanskelige å forstå, og sakene for mange eller for små.
Sofavelgerpartiet er Norges største og vokser litt ved hvert valg. En annen mulighet er at flere velger seg én sak de brenner for og finner partiet med troverdighet på akkurat den. Klima og miljø for eksempel.
En tredje mulighet er at de stemmer på partier som tilbyr enkle løsninger på en rekke spørsmål. Altså populistpartiene. Bland inn økende ulikhet, utenforskap og velbegrunnet frustrasjon som mange opplever i Europa nå, og miksen blir farlig.
Borgerråd
Økt oppslutning om sofaen og om populistpartier er bakgrunnen for Claudia Chwalisz bok om demokratiets utfordringer. Blant hennes forslag til løsning er metoder som deliberative polling, utviklet av James Fishkin i 1988, der et representativt og tilfeldig utvalg av befolkningen samles over tid og lytter til hverandre for å finne løsninger, inspirert av de gamle grekernes demokratia. Forsøk med slike borgerråd har gitt oppsiktsvekkende resultat: Det viser seg at de aller fleste mennesker, presentert for helhet og med tid til å høre på hverandres argumenter, er i stand til å komme frem til gode løsninger. De er også villige til å ta kortsiktige kostnader for langsiktig gevinst. Og populistenes velgere er særlig interessert i å delta.
Slike borgerråd er ingen erstatning for hverken valg eller medier. Og vi blir ikke enige om alt, derfor må vi også stemme. Og noen ganger krangle. Men de kan være et verdifullt tillegg. Mer tid hele tiden får vi ikke. Men kanskje kan litt mer tid, for noen, innimellom, gjøre politikken mer interessant, demokratiet mer levende og løsningene litt bedre.
Hva skjer med demokratiet vårt om dagen? Verdens Rikeste Land har invitert eksperter og politikere til debatt på Studentsamfunnet i Ås:
