Hopp til innhold
Kronikk

Snakk sant om abort

Jeg har ett barn i rullestol og ett barn med amputert fot. Livet handler ikke bare om rettigheter, det handler også om ansvar.

Tone Dalhaug

Kan du ikke ta det ansvaret? Lettvint, sier du! Nei, sier jeg. Det er aldri lettvint å ta ansvar for ting som er krevende. Men livet er krevende, skriver kronikkforfatteren.

Liver er ikke noe vi bare sjonglerer med. Derfor synes jeg det er usmakelig at abortloven blir brukt som et politisk forhandlingskort, men det er også usmakelig at mange abortforkjempere ikke snakker sant om dette livet de vil fjerne.

Med det mener jeg at det ikke bare er kvinnens liv det handler om, det handler om et barn, det handler også om psykisk og fysisk helse.

Ved adopsjon er barnets liv i fokus, ved abort er kvinnens liv i fokus

«Det er mitt liv, det er min kropp. Du kødder ikke med kvinners rettigheter, gjør du vel?» Slike utsagn kunne vi høre på NRKs TV reportasjer 17.11 fra demonstrasjonen utenfor Stortinget. Vel, jeg må bare si det. Du kødder ikke med livet heller.

Det kjempes som om hele abortloven er til forhandling, det er den ikke. Kampviljen og slagordene er de samme, om retten til å bestemme over eget liv og egen kropp. Kampen er så sterk at jeg får en fornemmelse av at kvinnens rettigheter er urørlig som ei hellig ku.

Ditt liv, din kropp?

Handler det egentlig om ditt liv? Fosteret, eller barnet er jo et selvstendig individ, med en egen kropp, med sitt eget hjerte. Mors mage skulle være det tryggeste stedet. Det livet som vokser inni deg har du bidratt til selv (unntak voldtekt). Kan du ikke ta det ansvaret? Lettvint, sier du! Nei, sier jeg. Det er aldri lettvint å ta ansvar for ting som er krevende. Men livet er krevende!

Når statistikken i tillegg viser at det er kvinner i utdanning og karrierealder som er den gruppen som står øverst på abortstatistikken, da er det et tankekors. Det finnes noen ekstreme og vanskelige situasjoner, jeg kimser ikke av det, men til og med de vanskeligste situasjoner kalles livet.

Det burde ikke være nødvendig å diskutere abortloven i 2018, sier kvinnene i NRK reportasjen. Jeg vil snu på det. Det er forståelig at abortloven kom, men trenger vi abortmuligheten i 2018? Det er et eksplosivt spørsmål å stille, men vi kommer ikke bort ifra at det aldri har vært enklere å ta seg av et barn, det har aldri vært flere rettigheter og støtteordninger.

Det er forståelig at abortloven kom, men trenger vi abortmuligheten i 2018?

Det har aldri vært mer akseptert å få barn utenfor ekteskap, til og med lånt livmor, eller kjøpt livmor i utlandet, med anonym sæd, kjent sæd. Og aldri har det vært så mange og lett tilgjengelige prevensjonsmidler.

Ekstra byrde, hva så?

Kvinnen skal ikke måtte bære en ekstra byrde ved å måtte behandle en abortsak i ei nemnd hører jeg. Hvorfor ikke? Det handler om å ta et liv! Klart det skal behandles i noen ekstra runder, hvis det i det hele tatt skal være lov å ta et ufødt liv.

Da vi skulle bli foreldre til våre to yngste barn, ved adopsjon, måtte det opp i ei nemnd. Den skulle vurdere om vi var i stand til å håndtere et ekstra barn, med høy alder og fysisk handikap (ei med ryggmargsbrokk og ei med amputert fot). Jeg kan forstå det. Ved adopsjon er barnets liv i fokus, ved abort er kvinnens liv i fokus. Hvorfor er det slik? Det skulle da bare mangle at ei nemnd bør vurdere om det er rett å ta et liv. Den ekstra byrden må vi tåle.

Adopsjon er faktisk et alternativ. Det er selvsagt ikke uproblematisk. Du synes kanskje det vil være tungt å bære fram et barn for så å gi det fra deg? Ja, det kan jeg forstå, men å ta abort, ta livet av det, det må da være et enda tyngre valg?

Tar vi et liv?

Kan vi si det så brutalt som det er, at abort er å drepe, eller ta liv? Kan vi snakke sant om de valga vi gjør? Svangerskapsavbrudd heter det så fint. Men det er noe mer enn det. Hvorfor er det lov å ta et liv i mors mage og ikke et liv utenfor? Er det fordi det ikke er levedyktig utenfor kroppen ennå? Er det fordi det er så lite? Er det fordi det er sykt? Er det fordi det er flere enn en? Det er verdt å grunne på.

Vi kan ikke abortere bort problemene, vi må bare håndtere dem, ett etter ett.

Jeg kan knapt nok tråkke på en maur, eller slå til en veps. Det byr meg imot å ta levende liv, rett og slett. Men et barn, et foster, hvis hjerte slår, og som har synlige lemmer på kroppen. Hva er det som gjør at det i det hele tatt er lov å ta det livet?

Uforutsette ting skjer. Problem dukker opp. Livet er fullt av gleder og sorger. Vi har hatt en
mengde av dem, så ikke tro at dette er skrevet uten empati for store utfordringer. Dersom barnet ditt ses som et problem der det vokser i magen, så er det nok en utfordring livet byr på. Vi kan ikke bare abortere bort problemene. Uansett så ubehagelig og vanskelig det er, vi må rett og slett håndtere dem, ett etter ett.

Forfatteren er mor til fire adopterte, frilansjournalist med master i «Global Journalism», coach og gründer av Liv til Ord.