NRK Meny
Kronikk

Smarte damer er ikke menn

Cathrine Nysæther heier på jenter. Så lenge de ikke har større baller enn hun selv.

Bridget Jones' dagbok

«Vi var lei av at heltinner som Bridget Jones og Carrie Bradshaw til slutt bukker under for drømmen om monogami på høye hæler. Det bør ikke være reservert ett kjønn å være mer opptatt av karriereklatring enn ammefri», skriver forfatterne av «Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning». Bildet viser Renée Zellweger i rollen som Bridget Jones.

Foto: NBC Universal

Denne kronikken er et svar til Cathrine Nysæthers kronikk «Jentene som vil være en av gutta» (25. august).

Hele livet går jenter rundt og er redde for å være for maskuline. Å være maskulin jente er i de fleste sammenhenger synonymt med å være usexy. Vi skal oppføre oss som kvinner. Vi bør heller være yndige enn tydelige, og heller dyrke interiørporno enn nettporno.

Når vi med Magnhild. En roman om sex, fyll og offentlig forvaltning forsøker å presentere en karakter uten tradisjonelle kjønnsmarkører som fransk manikyr og bryllupsdrøm, er det derfor typisk at det første vi blir urettmessig beskyldt for, er at karakteren er for mandig.

Og ikke bare det, men Magnhild ødelegger visst også for andre jenter med å være sånn.

Magnhild er ikke slik

Kritikken kommer fra Cathrine Nysæther, som setter vår roman i sammenheng med Gillian Flynns Gone Girl (på norsk Flink pike). I sistnevnte presenteres konseptet «the cool girl», eller «den kule jenta». Den kule jenta defineres av hovedpersonen Amy som hun som i stedet for å være seg sjøl, gjør alt likt som mennene hun ønsker seg gjør og på den måten blir oppfatta som heit. Hun er et ekko av sine menn, ikke en selvstendig kvinne, og det blir til slutt hennes problem.

Det er selvsagt stas å bli sammenligna med noe av det beste fra utlandet, men det er flere grunner til at Nysæthers analyse ikke fungerer.

Det er selvsagt stas å bli sammenligna med noe av det beste fra utlandet, men det er flere grunner til at Nysæthers analyse ikke fungerer.

Konseptet «den kule jenta» er slik Amy og Nysæther forstår henne avhengig av at slike jenter gjør ting for å få seg en mann, at hun er lik de mennene hun ønsker seg og at hun utgir seg for å være noen andre enn den hun er. Magnhild er ikke slik.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Lei av Bridget Jones og Carrie Bradshaw

Cathrine Nysæther kaller Magnhilds jobb som mellomleder i Direktoratet for forvaltning og IKT «intetsigende». Det kan hun stå for selv. Magnhild, derimot, er rimelig glad i jobben sin. Hennes problem er at hun ikke blir anerkjent for den innsatsen hun gjør fordi kollegaene er mest opptatt av masai-sko og fredagskake og at arbeidsgiveren er mer opptatt av å gi henne omsorgspermisjon enn lønn. At kvinner er smarte og gjør det bra i jobben, er ikke noe som gjør dem til menn i våre øyne.

Nysæther forutsetter at Magnhild mest av alt ønsker seg en mann. Men kvinner kan ha andre mål i livet.

Det er langt fra åpenbart hvor Cathrine Nysæther vil med kritikken sin, men dersom problemet hennes er å forstå kombinasjonen seksuelt aktiv og yrkesaktiv, kan vi opplyse om at sex er noe arbeidende kvinner har hatt i generasjoner. Derav disse permisjonsrettighetene. Nysæther forutsetter også at Magnhild mest av alt ønsker seg en mann. Men kvinner kan ha andre mål i livet. Derfor kaller vi også vår roman chick lit for dem som hater chick lit. Vi var lei av at heltinner som Bridget Jones og Carrie Bradshaw til slutt bukker under for drømmen om monogami på høye hæler. Det bør ikke være reservert ett kjønn å være mer opptatt av karriereklatring enn ammefri.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Satirisk spill

Nysæther hopper også glatt over det satiriske aspektet ved Gone Girls Amy, som først og fremst er en upålitelig karakter. Amy er i flere tilfeller den kule jenta selv. Men hun hermer etter menn for å få fram et poeng – ikke for å være som dem, men for å latterliggjøre dem, viser det seg. Det er et godt grep, som forfatteren bruker til å gi den kule jenta en dybde Nysæther ikke tillater henne.

Målet er ikke evig lykke med drømmemannen, men å avkle folks bullshit.

Også Magnhild spiller et satirisk spill. Men der Amy hermer, forsøker Magnhild å utfordre det folk, og særlig menn, forventer. Hun er ikke, som Nysæther hevder, en av it-jentene på Instagram, men kjerringa mot strømmen. Hun siterer Paolo Coelho i møte med kultureliten og parkerer mannlige kollegaer med fagkunnskap. Målet er ikke evig lykke med drømmemannen, men å avkle folks bullshit. Magnhild er lei av posører, enten de befinner seg i ei hvitmalt lita stue på en interiørblogg eller i en dyp diskusjon på Aschehougs hagefest. Hun kastrerer ikke kulturelitens menn på Kunstnernes Hus for å være som dem, men for å vise at måten de er på er latterlig. At de likevel vil ligge med henne kan kanskje forstås som en formildende omstendighet.

Velkjent hersketeknikk

Femininitet er verdens mest spilte rolle og å kalle damer for menn når de bryter med tradisjonelle kjønnsmønstre, er en velkjent hersketeknikk. Det er også påfallende at kvinner kaller kvinner som ikke likner dem selv, for menn. Vårt mål med både bok og Antibloggeren har nettopp vært å bidra til flere aksepterte kvinneroller i samfunnet. Magnhild er for oss det forbildet vi savna i offentligheten, men vi har aldri drømt om å gro en pikk av den grunn. I stedet forsøker vi så godt vi kan å se bort fra hvilket kjønn ulike egenskaper «tilhører».

Brunt brennevin er ikke en gutteting, og det er heldigvis ikke puling heller.

Vi kan ikke se annet at Cathrine Nysæther legger et svært tradisjonelt kvinnesyn til grunn, og det syns vi er blodharry. Hennes viktorianske og kjønnsspesifikke innlegg om hvordan en kvinne burde være, er ikke noe vi kjenner oss igjen i eller står inne for. Derimot mener vi nettopp kravet om å være på en bestemt måte som er forskjellig fra menn kan ødelegge for en del jenter. For også vi trenger valgmuligheter.

Brunt brennevin er ikke en gutteting, og det er heldigvis ikke puling heller. Vi tror de fleste menn vil støtte oss i det uten å be oss med på neste guttetur.