Hopp til innhold
Kronikk

Små dråper av gift

Linnea oppdager at det er lagt ut en rangering på Snapchat av hvem som har best klesstil i klassen. Hun havner på bunnen.

Mobbing

Elever kan bli mobbet 24 timer i døgnet. De vet ikke alltid hvem det er som sender meldinger eller hvor mange som har sett det som blir lagt ut, skriver kronikkforfatter. ILLUSTRASJONSFOTO

Foto: nimito / Shutterstock

12 år gamle Linnea har fått seg ny kjole og er veldig tilfreds. Hun ankommer skolegården og en klassevenninne kommer bort til henne, smiler og sier: «fin kjole, men er det helt dine farger?» Hun går til klasserommet mens hun lurer på om kjolen kanskje ville passet bedre til venninnen som har lysere hår.

Etter siste time hiver Linnea seg på sparkesykkelen. Vel hjemme låser hun seg inn. Idet hun gir hunden en kos plinger telefonen. Det er samme venninne som vil tipse henne om et salg på kjoler, som kanskje er mer i hennes gate.

Linnea kjenner på en uro.

Men er dette så vanlig da? Linneas historie er dessverre ikke unik og ifølge forskning rapporterer mellom 40 til 90 prosent av elever som opplever digital mobbing at de også blir utsatt for tradisjonell mobbing.

Mobbing er altoppslukende og uoversiktlig, men hva gjør vi?

I forskningen kaller vi disse elevene for «de dobbelteksponerte». Forskning viser at denne gruppen rapporterer flere symptomer på angst, depresjon og lavere selvtillit sammenlignet med elever som rapporterer å ha blitt utsatt for tradisjonell eller henholdsvis digital mobbing.

Disse funnene er ikke overraskende, fordi elever som Linnea kan bli mobbet 24 timer i døgnet. De vet ikke alltid hvem det er som sender meldinger eller hvor mange som har sett det som blir lagt ut.

De ferskeste tallene fra Elevundersøkelsen danner et urovekkende bilde der det rapporteres om økning av mobbing generelt, men også av digital mobbing spesielt.

Linnea kjenner at kommentaren om kjolen bekymrer henne gjennom ettermiddagen. Før hun skal legge seg tar hun en siste sjekk på telefonen. Inne på Snapchat oppdager hun at det er lagt ut en rangering av hvem som har best klesstil av jentene i 7 C.

Hun havnet på bunnen.

Hvem har ansvaret? Lenge har man diskutert hvem som har ansvaret når det skjer negative hendelser i barns digitale liv. I denne diskusjonen mister vi kanskje barnet litt av syne.

De ferskeste tallene fra Elevundersøkelsen danner et urovekkende bilde av mobbing.

Man kan fremdeles høre at det som skjer på mobilen ikke er skolens ansvar. Med tanke på overlappet mellom tradisjonell og digital mobbing, blir det for lett å skyve hele ansvaret over på de foresatte.

Samtidig blir det også for enkelt å skyve hele ansvaret over på skolen. Linneas historie viser kompleksiteten.

Så hva gjør vi da? Er det slik at vi skal fordele ansvaret mellom skole og hjem basert på hvor mobbingen skjer – altså at skolen kun skal involvere seg om det skjer på skolen og at hjemmet har ansvaret om det skjer digitalt? Tenk hvordan det hadde blitt for Linnea når skolen da bare hadde registrert én negativ hendelse på en måned mens resten foregikk i det skjulte digitalt.

Sjansen for at dette ses på som en engangshendelse er stor. Eller er det kanskje dem som har kjøpt de digitale enhetene som har ansvaret? Altså at skolen har ansvar hvis det skjer ting digitalt – også på læringsbrettet hjemme på jenterommet – mens foresatte har ansvaret for det som skjer på Linneas iPhone?

Elever som Linnea kan bli mobbet 24 timer i døgnet.

Den kvelden legger Linnea seg med en klump i magen og mobilen på nattbordet. Klokken tre om natten tikker det inn nok en melding, denne gangen fra et ukjent nummer: «og vinneren av prisen for klassens verst kledde går til Linnea».

Små dråper av gift som er med på å gjøre tilværelsen til Linnea veldig vanskelig. Ingen får egentlig med seg hva som skjer fordi det skjer på ulike arenaer i livet hennes.

Både skole og foresatte bruker mye energi på å prøve å plassere ansvaret hos hverandre uten å egentlig få bukt med problemet – som er Linneas opplevelse av å ikke ha en trygg og god hverdag. I Linneas situasjon er det ikke tvil om at hun blir utsatt for mobbing, noe som aktiverer skolens plikt til å handle.

Men uten grundige undersøkelser av klassemiljø, samtaler med Linnea om hvordan hun har det i klassen og på fritiden i tillegg til foresattes informasjon om det som skjer på fritiden, kan det være svært vanskelig, selv for den mest erfarne lærer å danne seg et oversiktlig bilde av situasjonen som igjen fører til at de rette tiltakene settes inn.

Og hvis foreldrene ikke kontakter skolen fordi de tenker at de selv må ordne opp i det som skjer på Snapchat, kan dette føre til at de relasjonelle utfordringene ikke blir jobbet godt med. Dette fordi man da kanskje bare får ordnet opp i akkurat den ene digitale hendelsen, mens Linnea fremdeles opplever det utrygt blant jentene i klassen.

I forskningen kaller vi disse elevene for «de dobbelteksponerte».

Det elever som Linnea trenger, er voksne som tar ansvar og sammen finner en løsning. De trenger også voksne som anerkjenner sammenhengen mellom det digitale og analoge livet.

For det som for oss kan se ut som en engangshendelse – kan for Linnea og mange med henne kun være en av mange små dråper av gift.