Kronikk

Slutt å disse kroppen din!

Jeg er tjukk, men i sommer skal jeg være glad i kroppen min.

Madeleine Cederström

De aller, aller fleste ser ut som meg. Det er først nå jeg har skjønt at jeg har stått på feil side av kroppskrigen, skriver kronikkforfatteren.

Foto: privat

La meg presentere meg selv:

Jeg heter Madeleine Cederström, er 55 år, 175 cm høy, bruker størrelse 43 i sko og veier 110 kilo. Min BMI er 36.

På alle skalaer er jeg en del av den såkalte fedmeeksplosjonen.

Varsellampene blinker rødt mot meg. Når jeg våger meg ut i verden med min BMI står hundrevis av eksperter klare for å fortelle meg tre ting:

1. Du er feit (dette betyr alltid: ulekker, karaktersvak, usexy og sannsynligvis lat).

2. Du må gjøre noe med dette (ellers får du diabetes, hjerte- og karsykdommer, blir deprimert og går en mørk fremtid i møte).

3. Vi har løsningen (dietten, mosjonsprogrammet, pillen eller operasjonen som skal til).

Hundrevis av eksperter står klare for å fortelle meg at jeg er feit.

Løgnen lever

Vi kjøper denne løgnen. Hver dag. Nesten uten å reflektere over det.

#denperfektesommerkroppen #nrkmadde #branok #levdliv

Publisert av Madeleine Cederström Torsdag 11. juli 2019

Menneskene som forteller oss dette ser jo så friske, glade og slanke ut.

Jeg kjøpte også dette. Gikk med nedslått blikk i skam og selvforakt, og så bokstavelig talt ned på meg selv når de sterke kom joggende eller syklende.

De karakterfaste og pene menneskene som de finnes så mange av – jeg bor i Lillehammer!

Hvorfor klarer du ikke bare å kutte ut den usunne maten, og starte å trene?

Skammet meg i skjul

I smug kjente jeg på magefettet, den store rumpen, de hengende hudpartiene. Oppmerksomhet vendte seg innover med spørsmål som:

Hvorfor klarer du ikke bare å kutte ut sjokoladen, vinen, ølen, bakervarene, potetene, brødet, smøret, risen, osten og kjeksen?

Hvorfor starter du ikke bare med styrketrening, jogging, svømming, fjellturer, yoga, tennis, golf eller ski?

Mannen min sier til meg at jeg er fin hver dag, akkurat som jeg er. Det trodde jeg bare litt på. Kjærlighet gjør blind, og dessuten er han ganske stor, han også.

Fant løsningen på Instagram

Men så en dag kom det opp en video i feeden min, av den svenske kunstneren og radioprateren Stina Wolter.

Stina er veldig lik meg. Hun er like gammel som meg, og hennes kropp ser ut som min, med fettvalker, løs hud og stor rumpe. Hun er en aktiv kroppssoldat i Sverige, delvis fordi søsteren hennes døde av anoreksi.

De aller, aller fleste ser ut som meg.

I videoen tester hun en ny badedrakt. Den ser ut som en jeg også har. Den er kornblå og iøynefallende. Jeg har ikke brukt min på evigheter. Jeg bruker bare sort fordi noen har sagt at sort gjør at man ser tynnere ut.

Badedrakt i rumpesprekken

Stina tripper mot kamera med den blå badedrakta og svinger med hoftene. Hun vender seg om og drar badedrakta inn i rumpesprekken og danser seg daskende bortover. Hun avslutter med en piruett, og gapskratter.

Videoen er bare 30 sekunder lang, men den satte i gang et ras av tanker i hodet mitt. Hun så helt fantastisk ut. Lykkelig og fri. Full av humor og tillit til verden.

Jeg løftet blikket og la merke til alle de herlige daskerumpene.

Da slo det meg hvor uhorvelig feil min kamp mot meg selv har vært. Jeg har stått på feil side i krigen.

De fleste er som meg

Jeg begynte å se meg rundt. Løftet blikket og la merke til alle de herlige daskerumpene, de fine store magene og de løse skinnposene rundt meg. Jeg så at vi er i flertall! De aller, aller fleste ser ut som meg.

Først da stilte jeg det eneste viktige spørsmålet jeg burde ha stilt meg selv for evigheter siden: Hei kroppen min, hvordan har du det, egentlig?

Svaret var så revolusjonerende at jeg nesten begynte å grine.

Tjener meg godt

Jo, serru, svarte kroppen min, jeg har det jo egentlig bra. Jeg tjener deg hver dag. Jeg har født barn for deg, forflyttet deg, danset for deg, gått, ligget, og stått for deg. Jeg har klemt mannen din, barna dine og barnebarnet ditt for deg.

Jeg jobber for deg og jeg gjør så godt jeg bare kan. Jeg prøver å tilfredsstille deg, og være alt for deg. Hver dag. Hver time. Hvert minutt.

Men jeg er veldig lei av at du skammer deg over meg! Veldig lei selvforakten din og alle dine krav. Det er ikke lett å være kroppen din – det skal jeg si deg! Du dømmer meg jammen hardt! Jeg er ikke syk – jeg er bare meg.

Dette svaret er grunnen til at jeg har lagt ut videoene av kroppen min som har fått så mye oppmerksomhet. Dette svaret er grunnen til at jeg skriver denne kronikken.

Vi må gi kroppen den herlige følelsen av å bli elsket som et lite barn.

Jeg tror mange kjenner seg igjen som soldater på feil side av kroppskrigen. Det gjør oss til redde, ulykkelige, utilfredse og i grunnen veldig destruktive mennesker.

Jeg tror vi må løfte kroppene våre varsomt opp, forsiktig trykke dem inntil oss og hviske små, fine ord til dem. Gi kroppen den herlige følelsen av å bli elsket som et lite barn.

Bare slik kan vi bli til gagns mennesker som bokstavelig talt løfter blikket fra vår egen navle.