I en kronikk har Inger Lise Blyverket, direktør i Forbrukerrådet, kommentert husleieloven og virkningene den har. Hun kommer med flere viktige poeng. Hun skriver blant annet at dagens husleielov skaper konflikter.
Jeg mener det handler om manglende profesjonalitet hos utleierne.
Det interessante spørsmålet er hvordan vi kan møte denne utfordringen.
Et av problemene er at man i Norge «ser ned på» boligleie. Leie av bolig er kanskje den vanligste boformen i Europa. De fleste er ikke født med «penger på bok», mens det i Norge har vært en holdning som tilsier at man bør eie sin egen bolig.
I Norge lever ca. 115 000 barn i familier med vedvarende lavinntekt og tallet øker hvert år, ifølge SSB. Utleiemarkedet gir i dag få muligheter for unge familier, særlig de med lav inntekt.
Vi hadde tidligere en husleielov som var skapt for å avskaffe «gårdeierne». Loven var ikke en typisk balansert kontrakts-lov, men mer en «sosial vernelov», som gjorde det lite attraktivt å være gårdeier som drev profesjonell utleie av bolig. Man fikk som følge av dette en bølge med salg av det som hadde vært utleieboliger.
Dagens husleielov kom etter liberaliseringen av boligmarkedet, hvor blant annet offentlig regulering av husleien ble avskaffet. Like viktig var at vi også fikk en skattereform som medførte at det ble økonomisk attraktivt å leie ut en mindre del av «eneboligen», typisk sokkelleilighet.
Vi fikk et nytt leiemarked hvor man satt med amatører på begge sider. Dette har gitt grunnlag for mange husleiekonflikter.
I de senere år, hvor det har vært lave renter, har folk med overskuddskapital flyttet sparepengene sine fra bank til «sekundærleiligheter». Det ble billig å låne penger til kjøp av en leilighet nummer to.
Dette skapte stor etterspørsel etter små leiligheter, noe som igjen sikret prisstigning og gevinst på investeringen. Ut av dette har det også vokst frem mange små selskaper som driver med utleie av bolig. Problemet er at disse boligene i hovedsak er små leiligheter som ikke egner seg godt til familier.
I Norge har vi en overveldende stor andel eierboliger sammenlignet med andre land. Det er både fordeler og ulemper ved dette.
Fordelen er at når man eier sin egen bolig, tar man vare på den, pusser den opp og sørger for å øke kvalitetene og verdien av boliger. Ulempen er at den vesentligste delen av kapitalen i Norge er «død» kapital som er bundet opp i bolig.
En annen ulempe er at «alle» sitter i samme båt. Når markedet stiger, er alle med på stigningen, men når markedet faller er det ikke mulig å hoppe av.
Det er, og vil alltid være et behov for et leiemarked, og et fungerende leiemarked vil være med på å stabilisere eiermarkedet.
Spørsmålet er derfor ikke om man ønsker eller ikke ønsker utleieleiligheter. Spørsmålet er hvordan man skal skape et velfungerende leiemarked, hvor leietakerne har trygghet og utleierne har forutsigbarhet.
Flere ganger tidligere har jeg tatt til orde for at livselskaper og pensjonsfond bør få lov til å etablere og drive boligutleie. Hadde store kapitalinstitusjoner som Gjensidige, Storebrand, og KLP kunnet plassere pensjonsmidler i utleieboliger, ville man både få en høyere profesjonalitet i markedet og en større langsiktighet.
Da vil man kunne skape et grunnlag for lange stabile leieforhold, også i større leiligheter som passer for familier. Fra et «pensjons-spare»-perspektiv ville nok dette også være en trygg plassering.
Profesjonelle utleieselskaper vil ikke opptre diskriminerende på samme måte som huseiere som skal leie ut sokkelleiligheten si., Privatpersoner har gjerne en større egeninteresse av å kunne «se an» potensielle leietakere. Med profesjonelle utleiere vil leietakerne slippe å oppleve at de er på audition.
En profesjonell utleiesektor ville også bidra til å dempe prisveksten i boligmarkedet. Når det finnes en alternativ mulighet, blir ikke leietakerne tvunget til å overby hverandre i det samme markedet.
Ikke minst ville man få en profesjonalisering av utleiemarkedet, med aktører som har langsiktig drift og planmessig vedlikehold som kjerneverdier.
