Jeg nærmer meg slutten på arbeidslivet. Da jeg fylte 65 år for noen måneder siden kom pensjonstida og alderdommen med ett veldig nære. Spørsmålet er: Når er det på tide å slutte å jobbe?
Debatten om eldre i arbeidslivet begynte å handle om meg sjøl. Jeg kan ikke lenger stå på utsida, men bør ta standpunkt til pensjonsspørsmål, rettigheter og hvordan jeg best kan bidra de neste åra.
Jeg tenkte på det med levealdersjustering av pensjonen, et faktum og en debatt jeg har fulgt med på i noen år fordi det er et tema som arbeidsgiveren min jobber med. Levealdersjustering er et viktig prinsipp i pensjonsreformen og betyr at vi må jobbe lenger for å få en god pensjon fordi befolkningens levealder øker.
Høy levealder, langt yrkesliv
Betyr det at vi lever lenger og er i god form, at vi også bør jobbe lenger? Sjøl er jeg så heldig å ha en jobb som ikke har slitt meg ut. Da jeg var i slutten av femtiåra tenkte jeg at jeg kom til jobbe til rundt 70 år. Etter hvert som jeg ble 63–64 forsto jeg at det antakeligvis ikke kom til å bli sånn.
Jeg tror ikke andre merker stor forskjell på meg, men jeg kjenner det sjøl. Jeg synes ikke lenger at det er like lett å begynne på arbeidsøkt nummer to om kvelden. Jeg er mer opptatt av å ha kontroll, samtidig som jeg har begynt å utsette enkelte oppgaver. Tror jeg bruker lengre tid på å lære meg nye ting, og jeg tåler heller ikke stress like godt som tidligere. Jeg har fått kortere lunte, som det heter på godt norsk.
Derfor har jeg tenkt mer over disse påstandene om at vi skal jobbe til vi er over 70 år. Noen mener til og med at det ikke skal være en aldersgrense i arbeidslivet i det hele tatt.
Går ut på dato
Jeg har beskrevet noen av symptomene jeg har merket. Det krever en viss selvinnsikt. Ikke alle har denne evnen, kanskje ikke jeg heller, men jeg forsøker. Ifølge Folkehelseinstituttet betyr ikke økt levealder nødvendigvis bedret helse.
Sjøl har jeg hatt en fysisk lett jobb i alle de 40 åra jeg har jobba. Jeg har hatt god inntekt, ingen alvorlige sykdommer, et godt ekteskap, familie- og venneliv. Dessuten er jeg fysisk aktiv og har alltid vært veldig glad i jobben min. Likevel merker jeg at det begynner å bli nok. At andre kan gjøre jobben min bedre enn meg, er også en av konklusjonene mine.
Og, kanskje viktigst av alt, de unge må få slippe til. Ikke måtte vente til de er femti pluss før de overtar vårt lederansvar og vår posisjon. Ingen skal gå ut på dato, sier Høyre. Jo, vi går ut på dato i enkelte sammenhenger, det er normalt. Vi vil bare ikke akseptere det.
En bjørnetjeneste
Høyre og fagorganisasjonen Akademikerne går inn for å oppheve aldersgrensa i arbeidsmiljøloven. De er gjerne enige med folk som sier at det er aldersdiskriminering å nekte noen å jobbe etter en viss alder. I Jeløya-erklæringen skriver regjeringspartiene at de vil vurdere ytterligere heving av aldersgrensa. Frp sier i sitt partiprogram at ingen arbeidsgiver skal ha rett til å si opp noen kun på bakgrunn av alder.
Jeg undres på hvorfor vi skal jobbe så lenge når det er så mange som enten står utenfor arbeidslivet, har midlertidige ansettelser eller jobber deltid. Istedenfor å hevde seniorenes rett til å jobbe langt opp i åra, bør politikerne gjøre en mye større innsats for å få folk som av en eller annen grunn har falt utenfor arbeidslivet, inn i det.
Alderseliten
Lege Elisabeth Swensen skrev et innlegg i Klassekampen (05.05.18) om eldre i arbeidslivet. Tittelen på innlegget sier det meste: Den selvoppnevnte alderseliten er ikke en svak part. Et annet sitat fra innlegget hennes fortjener også å gjentas: Vi hører påfallende lite om gamle, selvbestaltede nestorer som biter seg fast høyt oppe på lønnsregulativet, mens de hever pensjon uten å produsere noe særlig av verdi.
Det er ganske tøffe påstander, men jeg er enig med henne. Eldre arbeidstakere bør spørre seg sjøl om de bidrar med arbeid som står i forhold til lønna. Den såkalte restarbeidsevnen noen har, kan de vel bruke til ubetalt, frivillig arbeid? Ja, jeg vet at enkelte eldre ikke har klart å tjene seg opp fulle pensjonsrettigheter og må jobbe videre av økonomiske årsaker. At alle er forskjellige og jeg ikke kan skjære alle over en kam. Det kan bli litt arrogant det også.
Tviholder på den de var
Mange eldre tviholder på den arbeidstakeren de en gang var. Jeg tror at kolleger og arbeidsgiver synes det er vanskelig å ta fra noen denne oppfatningen, sjøl om de ser at alderen gjør seg gjeldende. Etter hvert begynner man å snakke om den eldre kollegaen og vente på at 70-åringen sjøl ser at det er på tide å gjøre noe annet.
Derfor, så lenge det står så mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidslivet, bør samfunnet bruke mer ressurser på å få disse i meningsfullt og nyttig arbeid, enn å holde eldre mennesker i arbeid lengst mulig.
Mine forslag er: Øvre aldersgrense for lønnet arbeid bør være maks 70 år. Slipp til de unge og andre i arbeidsfør alder.
(Forfatteren er rådgiver i Fagforbundet, men skriver kronikken som privatperson.)
