Gårsdagens Trygdekontoret hadde rasisme som tema, men det som kunne blitt en fornuftig diskusjon om en verkebyll i samfunnet som vi aldri helt klarer å få hull på, utartet til å bli gjørmebryting der enkelte debattanter sloss om å sparke hverandre lavest og hardest.
Var det ikke meningen å debattere rasisme – ikke vise rasisme og diskriminering i praksis?
Bikkjeslagsmål
Jeg syntes ikke det er rart at barn og unge oppfører seg som bøller på nettet og i skolegården når de ser voksenpersoner som de burde kunne se opp til denge løs på hverandre i beste sendetid på NRK1. Hadde jeg vært en av deltakerne i programmet hadde jeg pent forlatt studio allerede etter første verbale bikkjeslagsmål.
Rasisme er et viktig tema som krever kontinuerlig innsats å jobbe mot.
Problemet er bare at når programmet var ferdig satt man igjen med fornemmelsen at generelt dårlig oppførsel og fullstendig manglende folkeskikk er en langt større utfordring enn rasisme isolert sett.
LES OGSÅ: Svar fra programleder Thomas Seltzer
Begynner bra
Innledningsvis i programmet blir det snakket om strukturell rasisme og hvordan man for eksempel på jobbmarkedet eller boligmarkedet ofte havner i bakevja fordi arbeidsgiver eller boligselger er skeptisk til innvandrere. Dette er en viktig debatt og forskjellsbehandlingen er strukturell og bevist med forskning.
Det er først når Elisabeth Norheim begynner å varme opp skikkelig med å hevde at norskpakistanere og norsksomaliere gjør seg attraktive for etniske nordmenn ved å pisse på sine egne og vende dem ryggen at jeg begynner å merke at det kanskje ikke er riktig person som sitter i stolen der for å forsvare minoriteter mot rasisme og diskriminering.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Uverdig
Så kommer sekvensen med kongolandsby-kunstner Mohammed Fadlabi: Tre afrikanere som sitter og forhåndsdømmer hverandre og forsøker å diktere hva som er rett eller galt å mene i forhold til egen kulturarv.
Rasisme og diskriminering er åpenbart også noe som minoriteter fra ulike land utøver ovenfor hverandre. Det visste vi jo fra før, men det er litt trist at det skal komme frem i et program der alle møter med en intensjon om å komme rasisme og diskriminering til livs. Både sleivsparket fra Fadlabi om at han var den eneste ekte afrikaneren der og kraftsalvene som smeller fra Norheim er bare så langt under beltestedet og uverdige at man sitter der og føler seg pinlig berørt på deres vegne.
Det er trist at i en debatt der man skulle ønske man kunne heiet på alle de sterke representantene som alle har fått til store ting, ender opp med hodet i fanget og tanken om at dette programmet aldri burde blitt sendt.
Antisemittisk
I en gjørmepøl av stygt språk og spark under beltestedet er det vanskelig å finne noe som trumfer alt annet, men i et råklipp med sekvenser som ikke kom med i programmet er det et utsagn som virkelig skiller seg ut fra resten. Elisabeth Norheim kom med følgende antisemittiske sleivspark: «Ja, ja, ja. Jeg er dritsjalu på jøder jeg. De ble gassa, og så var det etterpå, da var det faen heller, da var det bare å kjøpe hele dritten. De har bare kjøpt opp alt. Ja men, det er jo de rikeste folka overalt. (Vi) har liksom bare Oprah!».
Snakk om å tråkke på alle de som mistet noen i konsentrasjonsleirene eller som lever med minnene fra Auschwitz den dag i dag. Skulle tro at en PR-rådgiver og selverklært antirasist ville holde seg for god for retorikk som denne.
For selvsagt er det viktig å ikke glemme, og sørge for at den sørgeligste delen av nyere europeisk historie ikke blir gjentatt. Vi ser det for eksempel i behandlingen romfolket at vi fortsatt har nok å jobbe med når det kommer til å forebygge folkemordsretorikk.
Kampen om offerrollen
Det spiller ingen rolle hvem som er det største offeret eller hvem som har blitt utsatt for den groveste formen av urettferdighet. Det viktigste er at vi lærer av historien slik at vi unngår å gjøre de samme feilene som mennesket har gjort før oss.
Kampen om den ultimate offerrollen er et sidespor som ikke fører noe godt eller konstruktivt med seg.
Den viktigste måten vi kan forsvare oss på er ved å stå sammen mot all form for urettferdighet, all form for diskriminering, hat og sjikane og vise hvor mange vi er som hever oss over rollen som ofre og heller ser på hvordan vi kan forsvare andre fra å havne i samme situasjon.
Skammelig
Onsdagens episode av Trygdekontoret var for meg kanskje det sørgeligste kapitelet som har blitt skrevet om rasisme på lenge. Det er nesten så man tenker at det var iscenesatt for å provosere og få folk til å reagere. Hele programmet var i stor grad preget av fordommer mot hverandre og måten man omtalte hverandre og enkelte grupper i samfunnet var ikke annet enn skammelig.
Det som kanskje var mest synd var at de sporadiske fornuftige innspillene og argumentene som kom i denne viktige debatten – fra flere av deltakerne – bare druknet i kjølvannet av all frustrasjonen, alt sinnet, alle de unødvendige sleivsparkene.
