Mandagen etter terrorangrepet i København ringte jeg en kjent museumsdirektør i Danmark. Jeg spurte: «Kommer dere til å vise Lars Vilks kunst nå? Som en slags solidaritetshandling? På samme måte som aviser trykket karikaturtegninger etter angrepene på Charlie Hebdo og mordforsøket på Kurt Westergaard?»
Direktøren svarte: «Det skal du ikke se bort ifra at vi gjør.»
Så ble det litt stille i telefonen. Bare et par tenksomme sekunder.
«På den annen side,» fortsatte han, «må vi ikke sette oss i en situasjon som gjør at vårt publikum assosierer oss med frykt».
Lytte til urolige ansatte
Samme ettermiddag ringte Kulturnytt museumsdirektøren. Da sa han at museet ikke har noen planer om en slik utstilling, og at det er hans ansvar også å lytte til urolige ansatte.
Ytringsfrihet og karikaturer er blitt et minefelt. Den danske museumsdirektøren er absolutt ikke alene om å tenke hvilke konsekvenser et nytt terrorangrep kan få. Alle husker lyden av det som skjedde inne i kulturhuset Krudttønden lørdag den 14.februar i København. Tema den ettermiddagen var kunst, ytringsfrihet og blasfemi. Datoen bestemt av at akkurat 25 år var gått siden fatwaen mot Salman Rushdies «Sataniske Vers» ble utstedt.
Hovedgjest og medarrangør var kunstneren og teoretikeren Lars Vilks. I 2007 utfordret han svenske museer til å vise mot i den pågående debatten om karikaturtegninger og ytringsfrihet. Han tegnet Profeten som en hund. Galleriet han utfordret sa nei. Lokalavisen tok på seg ansvaret. De trykket tegningen – og så «løp hunden løpsk». Den lørdagen skuddene drepte i Danmark, var Lars Vilks målet for kulene. For, som mulla Krekar forleden sa til NRK: «Den som tegner karikaturer av Muhammed er en krigende hedning som fortjener å dø».
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter.
Hvem er de feige?
I oktober 2014 ga Lars Vilks og hans ytringsfrihetskomite sin pris til Charlie Hebdo. I dagene etter attentatet i København gjentok han gang på gang:
«København kan bli som Paris: Når bølgen med sympati er over, kommer diskusjonene om vi heller skal vise respekt.» Med andre ord; med hverdagen kommer feigheten!
Men hvem er de feige?
Naboene til dem som arrangerer debattene? De som frykter at det bokstavelig talt eksploderer i et fredsommelig nabolag?
Eller, hva med oss? Vi som er publikum og som plutselig velger stua fremfor kultur- og litteraturhusene?
Eller, de som har jobben sin på arenaene for debatter og utstillinger? Hvem skal vi gi stempelet «feig»?
LES OGSÅ: Shabana Reman om utstillingen.
Kun seks timer
I dag klokken 14.00 åpner utstillingen «I am Charlie» i Drammen Teater. En utstilling med 100 karikaturer der fargestiftene, pennen og blyanten er heltene og hovedpersonene. En solidaritetsutstilling for de drepte i Paris, og et påfølgende seminar om religion, satire og ytringsfrihet. Arrangert av blant andre iranske Fereshteh Halimi. En kvinne som flyktet fra Iran og til frihet i Drammen.
I to dager skulle dørene til utstillingen være åpne. Nå varer den kun i seks timer. Klokken åtte i kveld stenges dørene. Arrangørene har tatt på alvor den uro de har fanget opp fra de ansatte på teatret.
Men hvem kan bebreide de ansatte for at de blir urolige når sikkerhetsoppbudet rundt arbeidsplassen deres minner dem om Paris og København?
Det er bare en ting å gjøre. Å stå sammen. Å slå ring om Drammen Teater.
