NRK Meny

Skrevende menn og forsagte kvinner

Menn som breier seg på trikk og buss må lære seg folkeskikk. Det må kvinner òg.

Eksempel på manspreading

Et skoleeksempel på «manspreading». Skrevende ben, bagasje på setet. En mann har ikke rett på større plass enn en kvinne, skriver Ytrings spaltist.

Foto: Wikimedia commons
Siri Narverud Moen
Kommunikasjonsrådgiver og skribent

Heseblesende inn på toget spottet jeg to klappseter. Hurra! Sitteplass hjem. En mann satte seg så på det ledige setet til venstre. Han ble sittende med over 30 centimeter mer enn meg mellom knærne.

Jeg havnet ved siden av en spreder, godt innpå setet mitt. Og som en av så altfor mange kvinner som grubler på hvem jeg er i denne kroppen jeg har, klarer jeg hverken å si «unnskyld, men kan du samle beina dine litt?» Ei heller finne ro når jeg må passe på å ikke presse meg uanstendig mye over på medpassasjeren til høyre. Irritert over at det var han til venstre som ikke hadde folkeskikk.

Enkelte kvinner jeg kjenner insisterer på å presse tilbake når de opplever såkalt «manspreading». En gang prøvde jeg å gjøre det samme. Det ble nok misforstått som en invitasjon, for resten av minuttene jeg holdt ut kjente jeg den fremmedes legg også presse seg mot min. Før jeg reiste meg.

Nei, menn har ikke noe mellom beina som fortjener mer luft enn det vi kvinner har.

Forrige uke kom nyheten om at manspreading blir forbudt i Madrid. Andre byer (New York, Seattle, japanske byer) har hatt kampanjer mot det.

SPAIN-TRANSPORT-CAMPAIGN-RIGHTS-MANSPREADING

Plakat på T-banen i Madrid.

Foto: GERARD JULIEN / AFP

For mange høres det nok latterlig ut, å regulere en hverdagslig opptreden bare av å være i sin egen kropp, tilfeldigvis ved siden av en annen kropp. Men verdens urbane mennesker tilbringer mye tid i rushtrafikk, fulle tbane- og togvogner.

Og om det skulle være et snev av tvil: det er utmattende å bli minnet på historien om at hvis en kvinne oppfører seg slik og slik, skulle det angivelig være en invitasjon til noe seksuelt.

Og for å komme det dummeste argumentet vi hører i møte: nei, menn har ikke noe mellom beina som fortjener mer luft enn det vi har. Kvinner er ikke født med magisk bedre sirkulasjon hverken i lyske eller i blodårer i beina, eller med mindre behov for luft til genitaliene.

Det beste med anti-manspreading-kampanjene er at de viser at den selvutslettende kvinnen er på vei ut. Likevel: Selv om jeg vil at flere skal forstå at en mann ikke har rett på større plass enn en kvinne, er det ikke noe mål å gjøre mannlige medpassasjerer mer ubekvemme i sin egen kropp.

Heller enn forbud vil jeg lansere et nytt ideal: gentlemennesket. Denne nye standarden for samkvem i kollektivtrafikken kan lett overføres til flere sider av livet i en tid da mange lurer på hvordan de skal opptre korrekt overfor andre mennesker av begge kjønn. Noen eksempler på «gentle» kjøreregler:

  • Bagasje på setet er no-no. Du er et dårlig menneske hvis du ikke i det minste prøver å gi plassen til gravide, eldre og uføre.
  • Tilby hjelp til andre passasjerer hvis du ser de trenger hjelp til et løft. Vær gjerne en gentlewoman, så ikke alt initiativet overlates til mennene.
  • Ikke skrev så du invaderer andre passasjerers naturlige grenser.

Anti-manspreading-kampanjene viser at den selvutslettende kvinnen er på vei ut.

Det viktigste argumentet for bevisstgjøring framfor et forbud: folk er forskjellige. Vis hensyn. Også mot han overvektige som gjør så godt han kan for å få plass på det smale setet ved siden av deg.

Kanskje gjør han – eller hun – seg så smal hen kan, og er pinlig klar over det.

Og vi tenker alle vårt om hverandre på toget, på bussen eller på tunnelbanan: