Når mennesker som utgir seg for å ha kunnskap om disse fenomenene viser seg å fare med det reneste sludder, da er det betimelig å si fra, før noen skulle la seg forlede til å tro at noe er en større trussel enn det det faktisk er.
Den danske bloggeren Margrethe Monika Mølgaard Rasmussen skrev nylig en kronikk hvor hun oppsiktsvekkende nok hevder at vår lille skare med hjemlige nazister er langt farligere enn sine trosbrødre i Sverige. Påstanden er sensasjonell, men tatt fullstendig ut av løse luften.
Sverige har en nazistisk bevegelse som teller flere tusen aktive. Innenfor denne bevegelsen finner man ultravoldelige grupper som Den Svenska Motståndsrörelsen, som stadig står bak voldelige angrep, eller man finner Svenskarnas Parti, som trolig vil innta en del svenske kommunestyrer etter valget i september.
Gamle voldsepisoder
Våre samarbeidspartnere i Sverige, stiftelsen Expo, som undersøker og informerer om høyreekstreme bevegelser, presenterte i 2010 en undersøkelse som viste at svenske nazister de siste 15 årene hadde stått bak 15 drap som direkte kunne knyttes til deres politiske virksomhet. Ytterligere 4–5 drap ligger i en gråsone mens andre drap er begått av nazister, uten at det kan sies å være politisk motivert.
I Norge har den nazistiske bevegelsen aldri talt mer enn cirka 300 personer. Det høyreekstreme landskapet, inkludert diverse innvandringsfiendtlige grupper, kommer kanskje opp i et par tusen. Det er sant som Rasmussen sier at norske nazister har begått en del voldshandliinger, endog noen drap. Rasmussens forsøk på å dramatisere situasjonen faller imidlertid på hennes egen bruk av eksempler. De er alle sammen mer enn 13 år gamle.
Jeg tror jeg har samtlige forskere, journalister og politifolk som har jobbet med denne tematikken med meg når jeg fastslår at den nazistiske bevegelsen i Norge befinner, og har befunnet seg, på et historisk lavmål de siste 12 årene.
Man kan selvfølgelig gjøre som mange gjør og kalle alt man ikke liker på høyrefløyen for nazister og for eksempel inkludere de såkalte kontrajihadistene. Bildet endrer seg ikke stort av den grunn. Sistnevnte er stort sett engasjert på facebook, har et internt intrigenivå som overgår enhver såpeserie og evner ikke å avholde offentlige arrangementer med mer enn rundt 40 deltakere.
FØLG DEBATTEN: NRK ytring på Facebook.
Minimalt med aktivitet
For å vende tilbake til nazistene begynte nedturen for det som i utgangspunktet var en knøttliten bevegelse med drapet på Benjamin Hermansen i januar 2001.
Gjerningsmennene tilhørte Bootboys Oslo, en slags løsunge av det opprinnelige Bootboys med base i Hokksund. Drapet medførte en proteststorm og la et så stort press på miljøet at de interne kampene, intrigene og ikke minst det store antallet polititystere knekket organisasjonen.
Det siste blaffet av noen størrelse på den norske nazihimmelen var Vigrid som fra 1999 og noen år fremover rekrutterte en del ungdom før politiet satte inn en svært vellykket kampanje og knekket organisasjonen. Etter dette har aktiviteten ligget på et minimumsnivå, mens svenske nazister har fortsatt sine voldsaktiviteter jevnt og trutt, faktisk med en liten økning de siste par årene.
Rasmussen hevder i sin kronikk at det har vært flere alvorlige angrep og terrorhandlinger fra nazister i Norge enn i Sverige. Dette savner simpelthen rot i virkeligheten og er noe ingen som vil utgi seg for å kunne noe om dette temaet vil hevde. Dette gjelder historisk, medregnet de eksemplene Rasmussen ramser opp, men ikke minst i dag.
En sammenklappet bevegelse
Expo melder i sin årsrapport for 2013 om en opptrapping av voldelige aktiviteter hos svenske nazister. I Norge kan til sammenligning antallet nazister anslås til rundt 50 personer, og aktiviteten er tilnærmet null.
Man kan argumentere med at 22. juli-terroristen var nazist, fascist eller lignende, og det er mye i hans klipp-og-lim-kompendium som peker i en slik retning. Det blir imidlertid feil å hevde at de miljøene han tilhørte var nynazistiske. Mannen hadde en bakgrunn i Fremskrittspartiet og skrev i kommentarfeltene til nettstedet Document.no, ingen av dem nazistiske. Han var sågar innom nazistiske debattfora, men han tilhørte fortsatt ikke den nazistiske bevegelsen. Han handlet på egenhånd og det er hittil ikke påvist et snev av bevis som peker i retning av at barnemorderen samarbeidet med noen. Han fremstår, ikke bare i en norsk, men også europeisk sammenheng, som en enslig, for ikke å si ensom, svale.
En øvelse hvor man legger antall drapsofre den 22. juli inn i et totalt regnestykke hvor man ser på gjennomsnittlig antall drap begått i Sverige kontra Norge for så å skulle si noe om farlighetsgraden hos de to lands nazibevegelser blir derfor helt meningsløst.
I sum er altså svenske nazister 40–50 ganger så mange som de norske, de stiller til valg med en viss lokal oppslutning og de står for en omfattende voldsvirksomhet. Den norske bevegelsen har simpelthen klappet sammen, består av noen titalls tørste sjeler hvis evne til å gjennomføre noe som helst synes fraværende.
Det historiske lavmålet de norske nazistene har befunnet seg på har imidlertid vart unormalt lenge. Ting kan forandre seg og derfor skal vi overvåke dem og ha et våkent øye. Mens vi gjør det klarer vi oss uten skremsler og overdrivelser.
