NRK Meny
Normal

Skråsikkerhetsmaskinen

Hva vi skal leve av etter oljen? Indignasjon, sannsynligvis.

Professor i soisalmedisin Per Fugelli

MISFORSTÅTT: -Vi skal ikke godta det, men prøve å forstå at i deler av verden er dette en skikk, sa Per Fugelli om barneekteskap. Men den første delen av setningen var det ingen som merket seg, skriver kommentator Olav Bostrup Müller.

Foto: Einar Lie Slangsvold / NRK

Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring på P2. HØR programmet.

Hos enkelte er indignasjonsrefleksen sterkere enn kjønnsdriften. Det føles så forfriskende å være indignert, man føler seg liksom så renset og engasjert.

De aller fleste norske tastatur er likt konstruert, med 105 ulike taster. Det vi derimot ennå ikke har forstått, er at det går an å bruke spørsmålstegnet litt hyppigere enn utropstegnet. At man bruker spørsmålstegnet, trenger heller ikke bety at man er fullstendig uten ryggrad – bare at man anerkjenner at verden er et sammensatt og forvirrende sted.

Går det for eksempel an å se for seg at en fjorten år gammel, gravid jente som kommer til Norge, gift med en eldre slektning, også kan være noe annet enn et offer? At det hun har vært utsatt for er noe mer enn et overgrep? Kanskje til og med kjærlighet?

Igjen, altså: Spørsmålstegn, i større grad enn utropstegn.

Vil helst misforstå

Per Fugelli prøvde seg på noe lignende denne uka. Det gikk ikke spesielt bra. Lenge var Fugelli en klok og døende mann. Nå synes enkelte er han verken er klok eller døende nok lenger.

«Vi skal ikke godta det, men prøve å forstå at i deler av verden er dette en skikk. Det har vært sånn i 1000 år. Og de som følger den skikken er ikke forkastelige, de er ikke moralsk primitive», sa professoren om de såkalte barnebrudene, vår nye hodepine på asylmottakene.

– Dette kan vi ikke godta! skrek folk, og hadde allerede glemt ordene som innledet Fugellis setning.

Fra dype sofaputer kaster vi et par kjappe blikk på nettoverskriftene der de farer forbi i Facebook-feeden, og hiver oss på der innsatsen er minst og gevinsten størst.

Olav Brostrup Müller

I Sverige har Karl Ove Knausgård hatt blandet suksess med å prøve å framføre resonnementer preget av både tvil og ambivalens, tanker det er umulig å forsvare i ti sekunder lange intervjuklipp på Dagsrevyen.

Hans utlegning om skammen og selvforakten han som progressiv og moderne mann kjente, knyttet til impulsen om å se på en kvinne og lure på hvordan det ville være å ha sex med henne – i utgangspunktet et resonnement som befinner seg i utrygt farvann og krever svært godt sjømannskap – ble redusert til at Knausgård så på alle kvinner som sexobjekter. Punktum.

Internett-megafonen

Internett kunne gitt oss tidenes kunnskapsløft. Det kunne blitt et fantastisk verktøy for undring, utvikling og uforutsette møter med mennesker. I stedet har vi endt opp med en støyende skråsikkerhetsmaskin som står der i hjørnet og truer med å sprenge alle som ikke er rettroende i luften.

I fjor fikk en norsk lokalpolitiker hele folket mot seg, etter å ha bedrevet høyttenkning i en kontroversiell sak. Det endte med mediestorm og at politikeren trakk seg fra alle verv.

På Facebook kom følgende støtteerklæring: «Liker ikkje at du trekker deg, men liker at du er frittalande. Eg personleg er så redd for at ting skal bli brukt mot meg og at folk skal bli støtt at eg ikkje ein gong tør vere ironisk på sosiale medier», skrev statssekretær i landbruksdepartementet, Hanne Maren Blåfjelldal fra Oppland Frp.

Lettvint og skråsikkert

Vi har blitt et folk av fariseere. Enøyde og forutinntatte i vår kamp mot andres vranglære. Mot all denne skråsikkerheten, kan det jo hevdes at det finnes en del mellomposisjoner som kunne vært vel så interessante å prøve seg på. Standpunkter som forsøker å strekke seg i begge retninger, for eksempel. Halvferdige følelser. Forsiktige forundersøkelser. Undring, kanskje, på vegen mot et slags svar.

Vi har blitt et folk av fariseere. Enøyde og forutinntatte i vår kamp mot andres vranglære.

Olav Brostrup Müller

Bare glem det. Fra dype sofaputer kaster vi et par kjappe blikk på nettoverskriftene der de farer forbi i Facebook-feeden, og hiver oss på der innsatsen er minst og gevinsten størst. Dette handler ikke om ondskap. Dette er ren kost/nytte-kalkyle.

At det du sier både kan og vil bli tolket på verst mulig måte, handler rett og slett om at folk får mer igjen for å føle at de behersker verden, enn de får igjen for å holde kjeft og høre etter.

Ekspertene kan si hva de vil, men det er aldri like gøy å lytte som å prate.

Og nå er det jeg som snakker.

HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.