Jeg ble varslet om at det ville være krevende å være ny lærer med kontaktlæreransvar, men ble også forsikret om at jeg hadde et helt støtteapparat i ryggen. Så dette var min plan A. Jeg hadde stjerner i blikket og ønsket å utgjøre en forskjell i barns liv.
Den første følelsen av at noe var galt, fikk jeg første dag på jobb i planleggingsuken. Ingen visste hvilke fag jeg skulle ha. Jeg hadde ytret noen ønsker på forhånd, men ikke fått respons. Dermed måtte de andre lærerne på teamet mitt liste opp hva de hadde plukket til seg før sommeren. Det som stod tomt i timeplanen, var mine timer. De andre hadde to, tre og fire ulike fag. Jeg fikk seks. Ingen gjorde tegn til at det skulle være et problem. Da vi senere skulle ha fagmøter og formulere årsplanene i de fagene vi underviste i, innså jeg at jeg egentlig skulle være i tre møter samtidig.
Assistentbruk
I min klasse var det vedtak om ganske mange timer med assistent per uke. I virkeligheten fikk de langt mindre. Skolens praksis var nemlig å summere alle assistenttimene det var vedtak om per trinn, og deretter dele likt på klassene. Rettferdig, kalte de det. Konsekvensen var at elever som skulle ha ekstra hjelp, fikk mindre enn de hadde vedtak om.
Min fjerde dag med elevene, dukket ikke assistenten opp til avtalt tid. Jeg spurte om det var vanlig at man ikke blir varslet når assistenter uteblir. Svaret var at jeg aldri kunne regne med at assistenter dukket opp, siden de ble brukt som vikarer når lærere var syke. I tillegg fikk jeg beskjed om alltid å ha en plan B.
På dette tidspunktet jobbet jeg 14 timer om dagen med plan A. Jeg rakk ikke å spise eller gå på do. Jeg sov ikke. Det var ikke tvil om at jeg trengte en plan B. Jeg ga det seks uker. «Hvis jeg fortsatt gråter både på vei til og på vei fra jobb om seks uker, sier jeg opp», lovet jeg meg selv.
HØR OGSÅ: Henriette Høilund-Kaupang på «Her og nå» 8. juli klokken 17
LES OGSÅ: Intervju med Henriette og rektor ved skolen
Faddere og veiledning
Vi var en liten gruppe nyansatte lærere. Ingen av oss hadde fått en fadder eller tilbud om veiledning. Alle kollegaene stresset rundt og hadde sjelden tid til å prate. Når jeg lurte på noe, stilte jeg meg opp i gangen og fanget dem som løp forbi. Det førte sjelden til noe konstruktivt svar, men var min eneste mulighet. Ledelsen var en taus vegg, som presset frem et vennlig smil når jeg løp forbi dem i trappene.
Etter noen runder med mas fikk vi faddere og noen veiledningsmøter. Det eneste som kom ut av dette, var en omvisning på skolen. Min fadder var en vennlig dame, men hun var ikke blitt spurt om være fadder, hun hadde redusert stilling og hun hadde egentlig ikke tid til meg.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Bak fasaden
Skolen skrøt på nettsidene sine at de målte elevenes leseutvikling. Dette var en av mine oppgaver. Da jeg spurte om hvordan jeg skulle gjøre det, fikk jeg til svar at jeg bare skulle skrive noen tall i et skjema og si til foreldrene at det gikk bra med barna deres. De pleide å tro oss.
Gradvis innså jeg at alle ansatte var slitne, følte seg dårlig behandlet og gjorde hva de kunne for å slippe mer arbeid. Ledelsen hadde press på seg for ikke å bruke for mye penger og måtte være kreative for å kutte kostnadene. Konsekvensen var dårlig arbeidsmiljø og at uforholdsmessig mye arbeid ble skjøvet over på dem som ikke klarte å si nei. Skylden var så jevnt fordelt, smurt så tynt utover, at ingen kunne klandres.
Og det skjærer meg i hjertet, for det er elevene dette går utover.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Plan B
Jeg sa opp etter to måneder, orket ikke den konstante følelsen av ikke å strekke til. Arbeidsmengden bare økte og jeg fikk aldri oversikt. Jeg henvendte meg til ledelsen ved flere anledninger, både skriftlig og muntlig, men jeg fikk enten et unnvikende muntlig svar eller ikke svar i det hele tatt. Det var dråpen.
Da jeg leverte oppsigelsen min, ble jeg møtt med vantro. Jeg var jo ung. Unge mennesker har jo gjeld. De sier ikke opp, de er god arbeidskraft. Jeg fikk også beskjed om ikke å fortelle andre hvorfor jeg sa opp. Det kunne skade tilliten de foresatte hadde til skolen.
LES OGSÅ: Utdanningsforbundet: Henriettes historie er ikke unik
Vi skal ikke akseptere
Mange vil sikkert mene at to måneder er for kort tid til å gjøre seg opp en mening om lærertilværelsen. Andre vil insistere på at det blir bedre etter hvert, bare man holder ut litt. Kanskje de mener jeg var i overkant svak og naiv. Det kan hende de har rett.
Men blant mine venner som er ingeniører, journalister, bokhandlere, bussjåfører, økonomer, sekretærer, sykepleiere og fysioterapeuter, er det få som har opplevd noe lignende. De forteller om velkomstmøter, opplæringsperioder, kurs for nyansatte og medarbeidersamtaler. Selv om det selvfølgelig finnes lærere som tas godt imot, vet jeg dessverre om flere som kjenner seg igjen i mine opplevelser.
At denne behandlingen av nye lærere forekommer ofte, betyr ikke at vi skal akseptere den. Og dessuten: Hvis forholdene ligger til rette for det, rekker man helt fint å bryte ned et menneske på to måneder.
