NRK Meny
Kronikk

Skjønnhetens makt

Moderne feminisme må ta skylden for «kvinnelighetens og seksualitetens død», hevder den amerikanske kulturkritikeren Camille Paglia. I dag er hun i Norge for første gang, hvor hun skal bli intervjuet av kronikkforfatter Birgitte Huitfeldt Midttun.

Elizabeth Taylor i "Suddenly, last summer"

Elizabeth Taylor i 'Suddenly, last summer'. 'Den stumme og vakre kvinnen på filmlerretet kunne hverken forklare seg eller forklares i hjel av definisjonshungrige feminister', skriver Birgitte Huitfeldt Midttun.

Foto: © Underwood & Underwood/Corbis

Den amerikanske amasone-feministen, kunstteoretikeren, kulturkritikeren og suksess-forfatteren Camille Paglia slo igjennom i amerikansk offentlighet med debutboken fra 1990, Sexual Personae – Art and Decadence from Nefertiti to Emily Dickinson, av amerikanske kritikere utropt til både et mesterverk og «den ondeste bok noensinne».

Hun har lenge vært feministen som banner i kirken med sin hyllest til skjønnhetens makt, kjønnsforskjellen, kvinnens urgamle mystikk og kunstens estetiske og opphøyde vesen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Den pre-feministiske kvinnen

Paglia bruker ofte kunsten som eksempel for å underbygge sine meninger, og har blant annet skrevet at «filmen er langt mer presis i sin skildring av seksualiteten enn hva feministisk teori noen gang kan bli».

Paglia har lenge vært feministen som banner i kirken med sin hyllest til skjønnhetens makt, kjønnsforskjellen, kvinnens urgamle mystikk og kunstens estetiske og opphøyde vesen.

Birgitte Huitfeldt Midttun

Filmlegenden Elizabeth Taylor er for Paglia kvinnen med stor K. Taylor er, hevder Paglia, en av de få gjennom historien som har båret sin kvinnelighet, erotiske kapital og femininitet med stil, ære og stolthet.

Problemet, mener Paglia, er at Taylors’ magiske skjønnhet og erotiske tiltrekningskraft i dag er en utdøende form. Feminismen har vært med på å ta livet av dette med sine imperialistiske holdninger til det som er annerledes. I «Sex, Art, and American Culture» forteller Paglia hvorfor moderne feminisme må ta skylden for «kvinnelighetens og seksualitetens død»:

Elisabeth Taylor er en pre-feministisk kvinne. Dette er også kilden til hennes kontinuerlige storhet og relevans. Hun håndterer på glimrende vis den seksuelle makten feministene ikke kan forklare og dermed har forsøkt å ødelegge.

Kontroll over den seksuelle verden

Om «femme fatalen» skriver Paglia videre:

Gjennom stjerner som Taylor får vi kjenne den verdensforstyrrende innflytelsen til kvinnelige legender som Delilah, Salome og Helen av Troy. Feminismen har prøvd å avfeie femme fatalen som en kvinnehatende fornærmelse, en gråhåret klisje. Men femme fatalen uttrykker kvinnens urgamle og evige kontroll av den seksuelle verden. Femme fatalens spekter hjemsøker alle menns forhold til kvinnen.

Den stumme og vakre kvinnen på filmlerretet kunne hverken forklare seg eller forklares i hjel av definisjonshungrige feminister.

Birgitte Huitfeldt Midttun

Paglia foreslår at grunnen til feministenes problemer med kvinnens urgamle makt og skjønnhet kan være at dette er knyttet til noe som ikke er verbalt, en skjønnhet som taler til øyet, og ikke til øret. Poststrukturalistene forgudet språket, og forklarte og definerte alt i tilværelsen som, og gjennom språk. Nettopp her oppstod denne sterke motviljen blant feminister mot objektifiseringen av kvinnen, og av kvinner som Elisabeth Taylor og hennes like fra Hollywoods filmlerreter og fra amerikansk populærkultur generelt.

Kan ikke forklares ihjel

Den stumme og vakre kvinnen på filmlerretet kunne hverken forklare seg eller forklares i hjel av definisjonshungrige feminister. Når Elisabeth Taylor som Catherine Holly i filmen «Suddenly, last summer» reiser seg og går mot kamera i en hvit badedrakt, utøver hun noe andre feminister ikke kan tåle: erotisk makt, en overlegen kvinnelighet som ikke trenger noen forklaring, en scene uten ord, der mannens blikk får fritt spillerom, ifølge Paglia.

Paglia ser film-sekvensen slik: Som Venus som reiser seg fra bølgene. Det er blikket og bildet som styrer vår oppfatninger av virkeligheten, hevder Paglia, ikke ordene; enten det gjelder en vakker person eller et kunstobjekt, vi forføres, overveldes og blir brakt til taushet i øyeblikket, forgjengelighetens øyeblikk. All skjønnhet skal forgå, minner hun oss om.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Forskjeller skaper kvalitet

Reformhungrige feminister blir ikke vennligere stilt av denne typen argumenter.

Denne formen for maktutøvelse kan ikke feminismen akseptere når den viser seg i væremåten til andre og vakrere kvinner enn dem selv, sier Paglia – da blir forskjellen utfordret, forskjellen på skjønnhet, forskjellen på kjønn og forskjellen på talent og suksess. Paglia går så langt som å hevde at seksuell objektifisering er et spesielt menneskelig talent som er lik kunst-impulsen, som mannens ønske om å se en vakker kvinne eller menneskets ønske om å oppleve vakker kunst eller vakker natur.

Paglia går så langt som å hevde at seksuell objektifisering er et spesielt menneskelig talent som er lik kunst-impulsen.

Birgitte Huitfeldt Midttun

For Paglia er Elisabeth Taylors ytre attributter intet mindre enn «gitt av naturen» og et «ekko fra moder jord» , og dette bør feministene ta inn over seg, hevder hun.

Forskjellsfeministen Paglia slår et slag for mannen og vil likhets-feminismen og dets tyranni til livs. Hun ønsker seg forskjell og individualitet, snarere enn likhet og søstermentalitet, og har blitt kjent for sitatet «drep fantasien, lobotomer hjernen, kastrer og operer, så vil kjønnene bli like».

Forskjell skaper kvalitet og mangfold, skriver Paglia, og hyller – irriterende nok, for mange - forskjellen både i skjønnhet og i evner, i kjønn og talent.

Kronikkforfatteren intervjuer Camille Paglia på Litteraturhuset i dag, 8. mars. Det blir også arrangert en paneldebatt om kunst og pop.