Psykolog Sidsel Fjelltun gjør i en kronikk på NRK Ytring 20. august et forsøk på å forklare hvorfor psykologen Jordan Peterson appellerer til unge menn.
Før jeg går løs på alt hun tar feil av, vil jeg understreke at hun har rett i én ting: Hvite menn er snart den eneste gruppen i samfunnet som ikke søker sammen og jobber for å forbedre sin stilling. Men når Fjelltun så argumenterer for at Petersons prosjekt er å kjempe for menns kollektive rettigheter, tar hun skrekkelig feil.
Som feminist evner hun ikke å se prosjektet som noe helt ulikt den politiske kvinnekampen som har foregått de siste tiårene. Petersons prosjekt er individualistisk, ikke kollektivistisk. Det er heller ikke primært politisk, men spirituelt.
Psykologen Sidsel Fjelltun (bildet) glemmer at maskulinitet har en viktig rolle i samfunnet, hevder kronikkforfatteren.
Peterson har så vidt meg bekjent aldri hevdet at menn er en særlig undertrykket gruppe i samfunnet. Hvor har Fjelltun dette fra? Alle mennesker undertrykkes og slik har det vært gjennom hele historien. De fleste kvinner har historisk måttet ta seg av barn og passe hjemmet.
Det har vært frustrerende for de kvinnene som heller har ønsket å bevege seg opp og fram i verden. Men tror virkelig Fjelltun at menns situasjon har vært glamorøs og privilegert? Hvem har dødd i hopetall i historiens utallige kriger? Hvem har ofret livet sitt for å beskytte kvinner og barn dersom stammen angripes av fiender, ulver eller slanger?
Hvem har brukt alle kreftene sine på å bygge hus, broer og demninger for å forberede stammen på naturkatastrofer? Jeg tror mange av de mennene som har skadet seg for livet eller dødd under slikt arbeid heller ville vært hjemme med barna, om de hadde et valg.
I 2018 gjelder de samme strukturene. Hvem har rykket ut på et sekunds varsel og slukket alle skogbrannene vi har sett i sommer? Nesten utelukkende menn. Når det er storm og det blir strømbrudd i byer eller lekkasje på oljeplattformer, hvem ofrer liv og helse for å fikse det, slik at samfunnet kan fortsette å fungere knirkefritt? Nesten utelukkende menn.
Det som driver disse mennene er nettopp maskulinitet, kraften som bor i dem (og i noen kvinner), og muliggjør overlevelse for samfunn. Maskulinitet er åpenbart like viktig som femininitet for å stabilisere samfunnet.
Når Fjelltun tar til orde for at samfunnet bør trene menn til å bli mer emosjonelle og følsomme glemmer hun at maskulinitet har en viktig rolle i samfunnet. Kvinner har inntatt den maskuline sfæren, arbeidslivet, skriver hun.
Dette blir latterlig upresist. De mest kvinnedominerte utdanningen har nesten alle med omsorg å gjøre: psykologi, barnevern, sykepleie, medisin og sosionom. Noen kvinner har tradisjonelt maskuline jobber, og det bør de ha muligheten til, men dette er ikke normalen.
Peterson har noen «farlige» idéer, ifølge Fjelltun, som handler om samfunnets oppfordring til monogami. Her viser Fjelltun et imponerende snevert syn på historien og verden. Monogami er normen i alle verdens mest fredelige land. I alle land der det er vanlig at menn har flere koner, som mange land i Afrika og Midtøsten, er det langt flere voldtekter, mer vold og konflikter, krig, kriminalitet og generelt mye elendighet.
Disse sammenhengene er godt dokumentert i samfunnsvitenskapen, og psykologen Steven Pinker skriver i sin bok The better angels of our nature at nettopp monogami som samfunnsnorm har vært noe av det viktigste for å redusere vold i vesten. Det farlige er ikke mer monogami. Det farlige er fravær av monogami.
Peterson har aldri hevdet at samfunnet bør reorganiseres for å ivareta menns rettigheter. Dette er enten en bevisst uredelig fremstilling fra Fjelltun, eller total mangel på forståelse for hans argumenter.
I stedet sier han vi bør ivareta de tradisjonene som har gjort vesten til det mest fantastiske samfunnet som noen gang har eksistert.
Er ikke det en god idé da?
