Hun sier ikke det vi forventer, den syriske barnebruden NRK har snakket med. Mens vi ville tro hun ikke har noe høyere ønske enn å bli reddet ut av ekteskapet hun ble ført inn i som barn er hennes budskap det stikk motsatte: Hun vil heller dø enn å skilles fra mannen.
Barneekteskap er et overgrep. Med basis i norske verdier og moral, og ikke minst FNs menneskerettigheter og Barnekonvensjonen bør dette være en debatt vi kan legge raskt bak oss. Barn skal få være barn og det er et grovt overgrep å tvinge et barn inn i ekteskap.
Men så er det hvordan vi opptrer i møte med det ukjente. Forståelse av kultur og kontekst er en absolutt nødvendighet når problemer fra andre deler av verden spaserer over grensa til Norge. Man kan nemlig gjøre mye galt når man går inn i en sak med de beste hensikter, men den dårligste forståelse av kultur og kontekst.
Når den gode hensikt slår feil
Den afrikanske filosofen Anthony Appiah gjør noen interessante betraktninger i sin bok «The Honor Code», der han blant annet viser til eksempler på misjonærer som i oppriktig engasjement mot kjønnslemlestelse har oppnådd at praksisen øker fordi de ikke forstod den lokale kulturen da de valgte sine virkemidler. Samtidig viser han til hvordan misjonærer med stor kunnskap og forståelse for kontekst lot lokale krefter sitte i førersetet og fikk til en dramatisk reduksjon i praktisering av fotbinding i et område i Kina.
Vi i Strømmestiftelsen kjenner ikke mer til dette konkrete tilfellet med den syriske barnebruden enn det vi har lest i media, men er likevel ikke helt overrasket over hva den gifte flyktningjenta forteller.
For i mange av landene der barneekteskap praktiseres er ekteskapet og kvinnens plass i dette en viktig del av den kulturelle æreskoden – en kulturell tankegang som ligger enda flere mil unna norsk tenkemåte enn de milene jenta har tilbakelagt for å søke tilflukt her.
Mange steder regnes kvinner som en økonomisk byrde, og foreldrene må betale en skyhøy medgift for å overlate henne til mannens familie. Ekteskapet er mannens ære, skilsmisse er kvinnens skam. Det er mannen som kontrollerer det hele og skilsmisse kan være riset bak speilet for å presse medgiften opp.
Frykten for barnet uten fremtid
Det er ikke det at jentene ønsker å slutte skolen og bli giftet bort. Dette kan være det største marerittet de ser for seg. I Nepal og Bangladesh har Strømmestiftelsen og Operasjon Dagsverk trent opp selvstendig og kritisk tankegang hos omkring 100 000 ungdommer siden 2008. En av våre viktigste lærdommer er at viktige og varige endringene bare kan skje når den er ønsket og initiert av menneskene «der de er». Vi har utviklet en pedagogikk der vi bidrar med kunnskap og fakta, mens ungdommene selv velger hva de vil kjempe for og hvordan. Når de selv velger sine kamper i familien og lokalmiljøet er det kampen mot barneekteskapene som har kommet fremst og den har så langt blant annet ført til at de første kommuner i Nepal har blitt erklært «barneekteskapfri sone».
Når ei jente først er gift – og spesielt når barn er født eller på vei, blir alt forandret. Hvis jenta skiller seg er det ofte ensbetydende med at hun er sosialt død. Og jentene frykter ofte den andre konsekvensen enda mer: Barnet har ingen framtid.
FØLG DEBATTEN:
og
Jahanur fra Bangladesh ble gift da hun var 13 år gammel. Da hun femten år gammel fikk en datter begynte svigerforeldrene å mase om mer medgift og ektemannen utsatte henne for brutal vold, som blant annet gav varige hørselsskader. Janahur og datteren ble til slutt sendt hjem til hennes foreldre i påvente av en økt medgift de ikke hadde råd til å betale. Tross alt dette var Jahanurs største ønske å få flytte tilbake til den voldelige mannen: – Jeg er redd for fremtiden til datteren min. For hennes skyld tror jeg det beste tross alt er at jeg får komme tilbake til faren hennes.
Dessverre tenker tusenvis av unge jenter likt som Jahanur. Det nye er at de nå også har banket på vår dør i Norge.
Må få permanent opphold
Vi mener det ikke kan forsvares at barn skal leve i ekteskap i Norge, selv når de ble gift i et annet land. Loven er til for å beskytte, og norske myndigheter skal ikke bosette en 14-åring slik at det legges til rette for at hun skal ha sex med en 23-åring om de er aldri så mye gift. Likevel tar vi dem med på noe som kan stride totalt mot æreskoden der de kommer fra når vi skiller familier fra hverandre her i Norge. Det er mye snakk om at flyktninger skal reise hjem så snart det er mulig, og regjeringen har foreslått at mindreårige flyktninger ikke får varig oppholdstillatelse før de er 18.
Ved å presse fram skilsmisse tar vi barnebrudene med på en kulturell reise der det ikke finnes noen returbillett. Det er vårt klare syn at barnebruder som skilles, må få permanent opphold i Norge. Hvis ikke gjør vi oss selv til like store overgripere som dem som giftet dem bort.
